Maktens hitliste

I SLUTTEN AV OKTOBER FØK et helt ukjent, norsk band rett inn på 2. plass på VGs singleliste. Bandet het Daisy, singlen het «Weird». I Platekompaniet hadde de knapt registrert noe salg av singlen. Sangen var aldri blitt spilt på riksdekkende radio. Og bandet er fremdeles ukjent for de aller fleste.

- Daisy? Har jeg aldri hørt om, sier Terje Engen, platedirektør i S2 Records.

- Hvem er det? spør kjedeleder Torstein Syversen i Musikkverket, en av landets største platebutikk-kjeder.

Med en velregissert plan er det lite som skal til for å havne høyt oppe på VG-lista. Dette vet plateselskapene. singlesalget i Norge er såpass lavt at en plate hopper inn på listen etter å ha solgt 200-300 singler på en uke. I enkelte uker holder det å selge 500 plater for å ligge helt i toppen.

De største platebutikk-kjedene har fjernet VG-lista fra sine vegger fordi de ikke stoler på den. Platekompaniets ledelse etterlyser strengere kontroll over VG-lista, etter å ha sett flere mistenkelige listeplasseringer i løpet av høsten. Kjente norske artister ber om uhildet gransking av VG-lista.

Bukk og havresekk. Siden Billy Vaughn gikk til topps på VG-lista med singlen «Sail Along Silvery Moon» i oktober 1958, har det vært den norske platebransjens viktigste måleinstrument for suksess. En plass på listen betyr mulig berømmelse. Platen blir spilt og markedsført i NRKs to største radiokanaler, og vist på NRK fjernsyn hver fredag. Hver uke får VG-lista behørig omtale i landets største avis.

Den markedsføres som autoritativ, med strenge krav til rapportering, regler og høy etisk standard. De strenge reglene er laget av Grammofonplategrossistenes Forening (GGF), en organisasjon som styres av de fire store, internasjonale plateselskapene; EMI, Warner, Universal og Sony BMG. De fire store samarbeider også i organisasjonen IFPI, som er vevd sammen med GGF i felles sekretariat med samme mål: å ivareta de økonomiske interessene for «The Big Four».

I henhold til reglene skal artister og plateselskaper som bryter reglene og manipulerer for å komme på VG-lista, straffes med sanksjoner. Men det er bare på papiret, og det gjelder ikke alle. I det stille har nemlig de fire mektige selskapene laget et intrikat sett av metoder som gjør at de beholder hegemoniet på VG-lista. Det handler om prisdumping, hemmelige rabatter og manipulering for å skape kortsiktige bestselgere. Men de straffes aldri. Årsaken er enkel: Det er GGF - og de samme fire plateselskapene - som utarbeider og kontrollerer VG-lista.

- Alle i denne bransjen vet at plateselskapene har folk som kjøper opp singler for å få artistene sine inn på VG-listen. Det er blitt gjort gang på gang, sier et tidligere styremedlem i IFPI.

- Jeg vet at cd-singler blir kjøpt opp for å komme inn på VG-lista. Dette er en liten bransje og jeg kjenner folk som har gått rundt og gjort det. Jeg tror det er utbredt, sier platedirektør Helge Handeland i Tuba Records, et av de største uavhengige plateselskapene i Norge. Han tror det alltid vil fungere slik med en liste som er så lett å manipulere som VG-lista.

- Sladder. Rykter. Bransjen kryr av svarte kafeer hvor folk sitter og sladrer. Særlig om VG-lista. Jeg er litt avslappet til sånne rykter. Selv tror jeg ikke det er så mye av det, sier Sæmund Fiskvik, direktør i IFPI. I 23 år har han vært et enmanns maktsentrum i norsk platebransje. Ingen store avgjørelser vedrørende VG-lista blir tatt uten hans godkjennelse.

Triks og fiks. Det finnes bare tre kjente eksempler på triksing på VG-lista gjennom historien. Det første er da en ukjent mann i 40-årene gikk rundt og kjøpte opp Jan Werner Danielsens debutalbum i 1995. Da saken ble kjent, avfeiet GGF den med at det var en personlig tragedie for den det gjaldt og at navnet ikke ville bli offentliggjort.

Neste melding om juks kom i 2001, da det viste seg at manageren til det norske pophåpet Nicole Lacy kjøpte opp singlen hennes. Det eneste som skjedde var at singlen ble strøket av listen en uke, og det hele ble forklart med at manageren var engelsk. VG understreket samtidig på redaksjonell plass at VG-lista «baserer seg på platesalget hos over 100 musikkforhandlere i hele Norge, og derfor er vanskelig å manipulere».

Det tredje eksempelet inntraff i høst. Som et pr-stunt fra Christer Falck og hans C+C Records betalte han hiphopere rundt om i landet for at de skulle kjøpe Warlocks single «Stay Warm». Resultat var at singlen gikk inn på femteplass på singlelisten. Samtidig gikk Christer Falck ut og sa fra hva han hadde gjort, og at han ønsket å vise hvor enkelt det var.

- Alle gjør dette hele tiden, sa han.

Nå ble straffen en helt annen. 25.000 kroner i bot, og 12 uker utestengelse for samtlige singler fra hans selskap.

- Reaksjonen mot Christer Falck var helt grusom, sier Terje Engen, mannen som oppdaget artister som Jokke &Valentinerne, Raga Rockers, DeLillos og Midnight Choir.

- Da ringte bransjens menn rundt til hverandre - både til store og små - og sa: «Nå må vi stå sammen her, alle som en. Denne hemmeligheten kan vi ikke la bli kjent der ute.» Så startet hylekoret, sier Engen.

- Sanksjoner skal være avskrekkende. Straffen vedtas etter skjønn av et kontrollorgan som består av oss og folk fra VG, sier Sæmund Fiskvik.

- Er ikke dette bukken som passer havresekken?

- Jeg ser godt at vi kunne hatt en kontrollkomité som var helt uavhengig. Hvorfor ikke la advokatene tjene enda mer penger på å sitte her hos oss. La oss finne en pensjonert dommer, sier Fiskvik. Han understreker dog at den ukentlige overvåkingen kun kan skje på hans kontor av hans lille stab i den grå murvillaen i Sandakerveien 52 på Torshov i Oslo.

- Vi har den kompetansen som trengs. Vi kunne sikkert satt bort VG-lista til Norsk Gallup, så hvorfor skjer det ikke? Det er fordi kompetansen sitter her. Det krever kompetanse å lage en så god liste som vi gjør. Vi har nesa høyt i sky og mener vi er nøytrale. Jeg er sikker på at bransjen mener det samme, sier Sæmund Fiskvik.

«Fanklubben». Platebutikksjefer rundt om i landet forteller om en rekke former for manipulering fra plateselskapene for å komme inn på VG-lista.

Butikksjefer forteller at flere managere og pr-ansvarlige ved de store plateselskapene «deltar aktivt» når deres artister har såkalte signeringer i platebutikkene. Signeringer arrangeres for å presse opp salget på en singel med det resultatet at den kommer høyt inn på VG-lista. Free Record Shop er den av kjedene som gjerne stiller opp på slike signeringsarrangement. Dersom salget går tregt, kjenner Dagens Næringsliv til flere eksempler på at artistens støtteaparat kjøper opp over 100 singler, gitt at de stoler på staben i butikken. Uttrykket som blir brukt er at singlene er «til fanklubben».

- Besøk i butikker er viktig for å få opp salget. Måten det skal skje på, sitter man og diskuterer i plateselskapene hele tiden, sier en tidligere artistansvarlig i et av de store selskapene.

Artister med «bred, folkelig appell» sendes oftere ut enn andre. Universal-artistene Venke Knutson og Maria Arredondo har for eksempel blitt sendt mye rundt i høst. Da Ravi gjestet Free Record Shop på Egertorget i Oslo sammen med sitt management for noen måneder siden, skal mer enn 600 singler ha blitt revet bort på null tid.

Men ingen reiser hyppigere enn Idol-artistene. 26. april i år ble 440 plater revet med på et blunk da noen av Idol-artistene gjestet Musikkverket i Mosseporten kjøpesenter.

- Slike arrangementer virker å være bevisst politikk fra plateselskapenes side, sier daglig leder i Musikkverket, Torstein Syversen.

1300 barn ble lokket til Buskerud storsenter i Krokstadelva da Gaute Ormåsen fra Idol dukket opp sammen med sine folk fra plateselskapet for to år siden. I høst kom dobbelt så mange til samme kjøpesenter for å se Alejandro Fuentes, eller «Idol-Ali». Han signerte 1100 plater på en kort kveldsøkt. Senteret i Krokstadelva har alene klart å lokke 9000 Idol-fans til signeringer så langt.

- VG-lista er et markedstiltak, ikke en rapport fra virkeligheten, sier Anders Odden. Han er gitarist i bandet Apoptygma Berzerk og forbundssekretær i LO-forbundet Musikernes Fellesorganisasjon med 7000 medlemmer. Han planlegger å gi ut en bok om forholdene i norsk musikkindustri. Boken skal være en norsk versjon av den amerikanske storselgeren «The Hit Men», om hvilke krefter som egentlig ligger bak en hit.

- Singlesalget er ufattelig lavt i Norge, mye lavere enn før. VGs singleliste er ganske suspekt, likevel klamrer platebransjen seg til den. Årsaken er at en listeplassering gjerne fører til radiospilling, og til oppmerksomhet fra mediene, og på den måten fungerer som reklame for albumet som kommer. Da er det jo fint for de store plateselskapene å ha en hitliste som de selv kontrollerer, sier Odden.

Hyllevarer. Det er liten plass til tilfeldigheter. Og skal du inn på VG-lista, må du selge plater, og da må du synes i platebutikkene. Plasseringen i butikken er avgjørende for salget.

Alle de tre platebutikk-kjedene samarbeider tett med de store plateselskapene om plassering i butikkene. Free Record Shop sier de ikke driver med rent salg av hylleplass, men at de «har avtaler med leverandørene om hvordan vi skal få mest mulig ut av det enkelte produkt». I rene ord betyr dette blant annet at lyttestasjonene der man kan høre et utvalg av nyhetene, er betalt av selskapene.

Platekompaniet har en egen Topp 15-liste som står meget synlig på veggene rundt om i kjedens butikker. For kundene ser det ut som en nøyaktig oversikt over hva som har solgt mest den siste uken. Det er det ikke.

Fra flere plateselskaper får Dagens Næringsliv bekreftet at Platekompaniets Topp 15-liste er til salgs, som en del av en markedsføringspakke kjeden tilbyr. Det samme gjelder kjedens anbefalinger. Det er som oftest betalt for av plateselskapet til den anbefalte artisten. En slik anbefaling kan koste cirka 12.000 kroner.

Både en anbefaling fra Platekompaniet og en plass på Platekompaniets Topp 15-liste blir betegnet som svært viktige «eksponeringer», ikke minst fordi det virker som de er basert på kvalitet og faktisk salg i landets største og mest kredible platebutikk-kjede.

- Vår liste er basert på forventet salg, justert for trender og supplert med nyheter, sier Rolf Kristian Presthus i Platekompaniet.

«Skjult manipulering». - VG-listene blir manipulert. Men det skjer skjult, som et resultat av de omfattende kjedeavtalene, sier en tidligere sjef i EMI.

Kjedeavtalene mellom butikker og plateselskap er ikke bare omfattende, men kompliserte og meget hemmelige. De store plateselskapene opererer med et virvar av rabatter i forhandlingene med platebutikk-kjedene, alle med ulike navn. Det er grunnrabatter, topprabatter, «one day»-rabatter, «mid price», «high mid», «low top», «upper mid», overleveranse og markedsstøtte, for å nevne noen. I sommer sørget for eksempel plateselskapet Universal for at åtte gamle U2-plater spratt inn på VG-lista i en og samme uke. Årsaken var at selskapet dumpet prisen på platene i forkant av U2-konserten på Valle Hovin.

- Mitt navn må ikke komme ut, sier en tidligere topp i et av de fire store selskapene. Han måtte skrive under på en taushetserklæring da han sluttet.

Det den tidligere platedirektøren har å fortelle er oppsiktsvekkende:

- I hemmelighet dumpet vi prisene på gamle album med de største artistene, kom inn på VG-lista med dem og lurte hovedkontoret i London til å tro at businessen gikk strålende i Norge, sier han.

De store plateselskapene lever i konstant frykt for å miste markedsandeler til de små, uavhengige. Platesalget spås å falle i takt med at stadig flere laster ned musikk fra nettet i stedet. Samtidig øker kravene til inntjening fra de internasjonale eierne. Budsjetter skal følges, markedsandeler skal økes. Men hvordan er det mulig? Ifølge platetoppen utføres dobbeltspillet på følgende måte:

Ofte sliter plateselskapene i Norge med å nå budsjettene, og hver måned skal de rapportere til hovedkontoret i utlandet. For å tekkes hovedkontoret og levere bedre tall, bruker selskapet i Norge gamle plater av store artister som platebutikk-kjedene er villige til å kjøpe opp i stort antall. Til gjengjeld krever butikkene kraftige rabatter. Men plateselskapet i Norge må søke hovedkontoret om lov til å selge platen billig. De store plateselskapene opererer internasjonalt med et prisnivå som kalles «rock bottom». Dette er ofte en rabatt på cirka 20 prosent, men for de absolutt største, som for eksempel The Beatles, er den lavere.

Hovedkontoret godkjenner prissenkningen, enten for én dag eller i en uke eller en måned. Men å senke prisen til under «rock bottom» er forbudt.

- Men dette gjør alle de fire store selskapene hele tiden i Norge, sier den tidligere platesjefen.

Plateselskapene betaler store beløp til platebutikk-kjedene for å få inn enda flere av sine plater. Hvert år et tosifret millionbeløp. Beløpet kalles annonsestøtte. Betales den ikke, risikerer selskapene at platebutikkene heller satser på artister fra andre selskap.

- En plate som opprinnelig koster hundrelappen, kan godt bli solgt til butikk med rabatt på rabatt, og på toppen av det hele: en annonsestøtte som kan være så høy som 30 kroner per plate. Til slutt er prisen nede i 40 kroner, sier den tidligere platetoppen.

Ifølge reglene for VG-lista må platebutikkene betale minst 70 kroner for et album, for at det skal være kvalifisert for VG-lista. Når plateselskapene dumper prisene helt ned i 40 kroner, er prisen 40 prosent lavere enn minsteprisen. Det har sine fordeler. En billig plate er mer fristende for publikum, selges i større antall og kommer lettere inn på VG-lista. Men egentlig er det altså forbudt fordi grammofonplater i henhold til reglene skal konkurrere på like vilkår. Reglene er laget av - og kontrolleres av de samme selskapene som utfører disse intrikate operasjonene.

- VG-lista fanger ikke opp denne typen rabatter, bekrefter innkjøpsansvarlig i platekjeden Musikkverket, Kjetil Karlsen.

- Vi kan ikke ha regler som regulerer rabatt. Konkurransemyndighetene tillater ikke det. Dersom vi innfører regler mot rabatt, kan vi få store bøter. Kanskje verre, sier Sæmund Fiskvik. Han innrømmer at regelen om fullpris dermed blir uthulet.

- Men bare litt, sier han.

Trusel mot mangfold. 80 prosent av all norsk musikk gis ut på små plateselskaper som er tilknyttet Fono, foreningen for uavhengige, norske plateselskaper. En liten krets av enda mindre, små selskaper gir ut 10 prosent. Det er like mye som alle de fire, multinasjonale selskapene tilsammen.

- Men i omsetning er det nesten omvendt. Der er det de store som har alle inntektene, sier Jan Paulsen, daglig leder i Fono.

- Makta rår. Og fattigfolk koker i smult. Små selskaper som gir ut smal musikk kommer ikke engang inn i platebutikkene. Det er lettere å lykkes på Bjerkebanen enn på Platekompaniet, sier Jan Paulsen. Han får støtte fra norske artister.

- Det skal ikke lange tankerekken til for å se at reglene for VG-lista synes å reflektere de store selskapenes salgsstrategier, som igjen innvirker på hvilke artister som havner på listen. Slik blir platekjedenes innkjøpspolitikk styrt mot det som ligger på listene. Når radio, tv og presse i tillegg rir på den samme karusellen, blir det en trusel mot mangfoldet, særlig innen norsk musikk, sier styreleder Knut Aafløy i Norsk Artistforbund.

- Kjære dere. Det er ikke VG-lista som styrer markedet. Det er markedet som styrer VG-lista. Slik er kapitalismen. Vi kan ikke snikinnføre sosialismen gjennom VG-lista, sier Sæmund Fiskvik.

Ikke helmaks. I denne kommersielle verdenen er det de som sliter enda mer. De tradisjonelle, små uavhengige platebutikkene med sin ekspertise og faste kunder, forsvinner én etter én.

- Vi får ikke i nærheten av den samme annonsestøtten eller de rabattene kjedene får, sier Tor Tessem, daglig leder i Bergen Apollon, en av de få gjenlevende butikkene utenfor kjedene.

- Tidvis er det mye rimeligere for oss å gå bort til Platekompaniet å kjøpe en plate enn å kjøpe den fra plateselskapet. Så det gjør vi av og til, sier Tessem.

Det skotske bandet Franz Ferdinands debutplate ble solgt på Platekompaniet for 79,50 kroner, samtidig som Apollon måtte betale 112 kroner for den hos plateselskapet.

- Dette er en korrupt bransje, sier Egon Holstad, mangeårig innehaver av platebutikken Feedback i Tromsø, av mange regnet som Norges beste platebutikk. Ifjor høst orket han ikke mer. Han stengte butikken, og sendte samtidig ut en pressemelding. Der skrev han at når de store plateselskapene «prøver å rette opp sin stadig mer elendige inntjening ved nærmest å gi bort ferskvarer til noen få av sine kunder (for å kare til seg markedsandeler, herunder: høye plasseringer på VG-lista) er det blitt så vilt ko-ko at man ikke lenger ønsker å være med på leken.»

I dag er Egon Holstad musikksjef i Nordlys, Nord-Norges største avis.

Svenske fristelser. Den norske platebransjen er en liten bransje der alle kjenner alle. De mektigste direktørene møtes jevnlig til møter, og i lystig lag. Plateselskapene og platebutikk-kjedene er gjensidig avhengig av hverandre. Lojalitet regnes som et stikkord. Den kan strekkes langt. Så langt at mange nye cd-er er nesten 15 prosent dyrere her til lands enn de kunne ha vært. For i denne bransjen er du enten med eller mot. Og er du mot, skal det mye til å overleve.

Egentlig kunne platebutikk-kjedene kjøpt platene sine helt lovlig i Sverige. Som en følge av den stabilt, svake svenske kronen, ville de spart nær 15 prosent per plate. Likevel skjer det ikke. Ingen av de tre store platebutikk-kjedene benytter seg av denne muligheten som ville gitt forbrukerne billigere plater.

At kjedene ikke bestiller plater fra Sverige, er ekstra pikant fordi alle platene til EMI, Universal og Sony BMG uansett hentes til Norge fra et felles lager i - nettopp - Sverige. Kjøper en platebutikk Sissel Kyrkjebøs siste plate av Universal i Norge, blir den også hentet fra lageret i Sverige. Det betyr at de samme platene, hentes fra den samme bunken i det samme lageret, men er cirka 15 prosent dyrere.

Hvorfor?

- Vi kjøper ikke direkte fra Sverige fordi vi oppfatter plateselskapene dit hen at vi enten er venner eller uvenner, sier daglig leder og medeier i Platekompaniet, Rolf Kristian Presthus.

- Så dere frykter å miste rabatter på andre plater hvis dere handler rett fra Sverige?

- Ja.

Håndgemeng på Bylarm. Geir Sætre er daglig leder i plategrossisten Next Stop. Han importerer plater fra Sverige, men har sine kunder blant de få uavhengige platebutikkene som er igjen.

- Flere av de store butikk-kjedene tør ikke engang snakke med oss på sentralnivå. De frykter represalier, og har ved bestemte tilfeller fått beskjed av de store plateselskapene at de ikke får lov til snakke med meg. Jeg har opplevd de store plateselskapenes praksis som et skikkelig terrorvelde, sier Sætre, som tidligere jobbet som produktsjef i EMI.

- Plater jeg har bestilt, er ofte blitt meget forsinket. Eller jeg har fått beskjed om at platene er utsolgt, eller at de er holdt av til en annen kunde. Det er ille, sier han.

Det siste knepet for å hindre import fra Sverige, er å forsinke den svenske slippdatoen på norske artister. Det betyr at platene blir tilgjengelig senere i Sverige. Sissel Kyrkjebøs siste ble for eksempel sluppet mandag 23. november i Norge. To dager senere i Sverige.

Konflikten mellom Geir Sætre og plateselskapene toppet seg under musikkarrangementet Bylarm, der bransjefolk møtes for å på ymse vis utveksle erfaringer. En diskusjon med en EMI-topp om Geir Sætres virksomhet endte i et regelrett håndgemeng der partene måtte skilles.

Spetakkel på Torgallmenningen. I henhold til reglene for VG-lista skal salget av en plate være spredt over flere butikker. Hvis mer enn 50 prosent av det registrerte salget skjer i bare én butikk, blir alt salg som overstiger henholdsvis 200 album og 50 singler diskvalifisert. Denne regelen rammet bandet Spetakkel fra Bergen for to år siden. Bandet ga ut sin debutplate «Spetakkel» på det uavhengige plateselskapet Tuba.

- Vi solgte i bøtter og spann i Bergen de første ukene, og salget var spredt på alle byens butikker, men vi hadde et problem. Det var bare Platekompaniets butikk på Torgallmenningen som var tilknyttet systemet som rapporterer til VG-lista. Dermed ble nesten alt salget strøket og vi ble disket fra VG-lista, sier Jan Petter Brattland i Reel Noise, som er manager for Spetakkel.

- Jeg husker den påstanden. En vanvittig påstand. Det var flere butikker som rapporterte. Vesentlig mer enn én, sier IFPI-direktør Sæmund Fiskvik.

Da Spetakkels manager på NRK Petre klaget på behandlingen bandet hadde fått på VG-lista, ble han og bandet hans fra ansvarlig hold i kontrollorganet GGF stemplet som «sutrete drittunger». En karakteristikk Fiskvik holder fast ved i dag.

Spetakkel solgte tilsammen 11.000 plater. Bergensartisten Karin Park, som også er under vingene til Reel Noise, solgte omtrent like mange plater til samme tid. Men artisten som ga ut albumet «Superworldunknown» smøg seg enkelt inn på VG-lista, siden salget i stor grad skjedde i Oslo-området, der det kryr av butikker som rapporterer til VG-lista. Platen nådde 11. plass i slutten av oktober.

- Av og til lurer jeg på om vi ikke snakker om Norges offisielle hitlister, men Oslos offisielle hitlister, sier Jan Petter Brattland.

- Det har alltid vært et problem at Oslo er overrepresentert. Men det er et behagelig lite problem. Fiskvik kan ikke gjøre annet enn å sitte på kontoret og følge de reglene vi har, sier Fiskvik.

- Kjenner du til et band som heter Daisy?

- Nei. Burde jeg det?

En velregissert plan. Daisy er et band som består av to 14 år gamle jenter fra Groruddalen og tre litt eldre tenåringer fra Slemmestad. Etter skoletid, den siste fredagen i oktober, dro de rundt til platebutikker i Groruddalen for å signere plater. Dagen etter dro de til nye butikker. Slik fortsatte de. Stovnersenteret. Linderudsenteret. En tur innom Free Record Shop på Karl Johan. Storosenteret. Strømmen storsenter. Free Record Shop stilte velvillig opp for bandet, pakket ut plater som kom samme dagen og løp rundt på kjøpesenterne og solgte Daisy. De hadde ikke engang rukket å annonsere at Daisy kom. Var det «Daisy» med «y» eller «i»? Ingen plakater. Noen hadde kanskje sett Daisys video på det interaktive tv-programmet Svisj, eller hørt om den, eller ingen av delene. Men de stilte opp for bandet. Singlen «Weird» solgte bunker på bunker i bandets nabolag.

- Jentene er jo herfra, så det kom mange for å støtte opp om dem, sier en butikkansatt i Free Record Shop på Linderudsenteret.

- En av gutta i bandet spiller i et annet band sammen med to av de ansatte her i butikken. Det heter Peik Pedros, sier en ansatt ved Musikkverket på Rortunet senter i Slemmestad, der Daisy signerte plater en lørdag ettermiddag. Etter en hektisk uke med signeringer gikk «Weird» med Daisy rett inn på 2. plass på VGs singleliste.

Tor Erik Hermansen, som er produsent og platedirektør i Nebula Records, selskapet som gir ut Daisy, bekrefter at singlen kun ble distribuert i Oslo-området.

- I første omgang var det bare i Oslo. Det er vanlig at etterspørselen starter i Oslo, sier han. Hermansen bekrefter at signering i butikker der artistene kommer fra, er viktig for å få oppmerksomhet.

- Nærhet til markedet, sier han.

Salget i noen utvalgte butikker i bandmedlemmenes hjemtrakter i Groruddalen og på Slemmestad var nok til å sende «Weird» rett inn på 2. plass på VG-lista. Dermed ble bandets navn i hvert fall noenlunde kjent og sangen litt mer spilt på radio, den kom såvidt inn på listen over ukens 100 mest spilte sanger på norsk radio. Men viktigere: Daisy har fått plass på samleplaten McMusic 35, som ble tungt tv-annonsert under julerushet. Der er de sammen med blant annet U2 og Schnappi. Det hadde aldri skjedd uten en god plassering på VG-lista.

Ingenting er tilfeldig. Bak Daisy står fem av de mest rutinerte bakspillerne i norsk musikkindustri. Platedirektør Tor Erik Hermansen har produsert plater for artister som Blue, Elton John og Kylie Minogue og har hatt flere titall store hits på de britiske singlelistene. Nå er det tid for Daisy. Sangen «Weird» er skrevet av popmaestroen Espen Lind i samarbeid med Amund Bjørklund, som i disse dager presenteres som en av de to nye dommerne i Idol-sirkuset. Den andre nye dommeren, Hans Olav Grøttheim, er også involvert i jobben med å lage Daisy til Norges nye popstjerner. På 1990-tallet var han mannen bak Lene Marlin. Og manageren?

- Daisy blir en av våre store satsinger neste år. Helt klart, sier Jan Fredrik Karlsen fra Slemmestad, også kjent som tidligere Idol-dommer og manager for artistene Espen Lind, Venke Knutson og Idol-artistene Kurt Nilsen og Alejandro Fuentes. I tillegg til Daisy.

Kvintetten bak Daisy kan alle knepene som skal til for å lage popstjerner. Med stuntet for å fyke inn på VG-lista oppnådde de akkurat det de ville.

- Signeringer som dette er tillatt. Men ta gjerne med at det ligner litt på Guds hjelpende hånd, som Maradona hadde, sier Sæmund Fiskvik.

- Og det ble mål.

- Det ble mål, ja.

Mistenkelige salg. Daisy distribueres gjennom det multinasjonale plateselskapet Universal. Som talsmann for de små, norske plateselskapene er daglig leder i Fono, Jan Paulsen, oppgitt over reglene for VG-lista.

- Vi får ikke se reglene. Vi vet ikke engang hvor mye vi selger av våre egne plater ut fra butikkjedene. Strekkodene går rett inn i datasystemet til GGF, som vet mer om hvor mye våre selskaper selger enn det vi gjør selv, sier Jan Paulsen.

- Jan Paulsen? Han er vel direktør en dag til, sier Sæmund Fiskvik, og legger til at han «opplever at han også representerer Fono», selv om Fono ikke opplever det slik.

Styret i Fono vurderer nå å lage sin egen hitliste, som et alternativ til en VG-liste de ikke lenger stoler på.

- Vi diskuterer opprettelsen av en offisiell «indie-liste», som skal vise platesalget for uavhengig, norsk musikk, sier styreleder i Fono, Larry Bringsjord.

- VG-lista representerer et snodig system. Vi ser et stort behov for å få en «indie-liste». Problemet er at vi fremdeles ikke får ut salgstall fra GGF. Vi stanger mot veggen, sier Helge Handeland, platedirektør for Tuba og varamedlem i Fono-styret.

- Hvordan kan vi vite at det går rett for seg? Hvordan kan vi etterprøve at det går riktig for seg, når de som lager og håndhever reglene kontrollerer seg selv? GGF gir ut veldig lite opplysninger. Hvem skal kontrollere kontrollorganet? spør styreleder Knut Aafløy i Norsk Artistforbund. Han har støtte fra sine to styremedlemmer, Bjørn Eidsvåg og Geir Zahl - gitarist i Kaizers Orchestra. Artistforbundet har bedt om en uhildet gransking.

- Det dukker opp plater på VGs singleliste som vi selger lite av i våre butikker, sier daglig leder og medeier i Platekompaniet, Rolf Kristian Presthus. Kjeden selger i all hovedsak album, men er likevel en av de viktigste forhandlerne av singleplater i landet. Da Venke Knutson gikk til topps på VG-lista med singlen «Just A Minute» i høst, skjedde det uten at det ble registrert nevneverdig salg i Platekompaniet.

- Vi lurer jo litt på reglene for VG-lista. Det er ikke så enkelt å forstå hvilke regler som gjelder, sier Rolf Kristian Presthus.

Bare i år har mange singler dukket opp på VG-lista uten at Norges største platebutikk-kjede har registrert noe særlig salg. En av dem er Queer med «You Spin Me Round», som gikk rett inn på VG-listas 3. plass på forsommeren. Artisten JayPea kom inn på VG-lista i sommer med en single det nesten ikke ble solgt noe av. Artisten som kaller seg JayPea er en tidligere programleder for VG-lista på NRK. Andre artister som ikke solgte noe særlig var Olek, Karim, Moi og Doruntina.

- I andre land har de systemer med eksterne kontrollorganer som ikke er de samme som lager listene. I USA er for eksempel analyseselskapet AC Nielsen med på å utarbeide den offisielle Billboard-listen, sier Rolf Kristian Presthus.

- Det er verdt å legge merke til at snakket om manipulasjon på VG-lista aldri handler om kred-artister. Det dreier seg om likegyldig pop, sier Tom Skjeklesæther, som har vært festivalsjef, redaktør, programleder, manager og altmuligmann i den norske platebransjen i 25 år.

Hemmeligheten. VG-lista er Norges offisielle hitliste. Den markedsføres som autoritativ, eksklusiv og sannheten om hvor mye hver enkelt plate i Norge selger. Men det store spørsmålet er: Hvor mye selger egentlig hver enkelt plate? Og stemmer det at man for en tusenlapp og litt til kan kjøpe nok singleplater til å komme inn på VG-lista, havne i hitlistenes historiebøker, bli vist frem på NRK og havne på samleplater som selger tusenvis av eksemplarer, slik popartister drømmer om? Svaret ligger på kontoret til Sæmund Fiskvik. Og bare der.

- Jeg vil ikke opplyse om salgstall.

- Hvorfor ikke?

- Jeg mener det er galt.

- Hvorfor det?

- Det vil jeg ikke utdype.

- Hvorfor ikke?

- Jeg vil ikke utdype det, sier Sæmund Fiskvik.