En kule i Irak

-HISTORIEN BEGYNTE DA JEG klatret grensepasset inn til Kurdistan i februarkulden for tre år siden. Det var på den tiden Saddams raketter pekte mot Kurdistan. I fjellbyen Salahaddin møtte jeg statsminister Nechirvan Barzani. Plutselig smalt det i en eksospotte, 15 bodyguards la seg flate på gulvet. Selv hørte jeg ingenting og ble sittende. Det var da statsministeren så på meg og sa: «Let´s do business.» Det hjelper å være en tunghørt gammel kavalerist, sier Endre Røsjø.

På grunn av sin dårlige hørsel og sitt engasjement for Kurdistan fikk den London-baserte, norske investoren og P4-gründeren Endre Røsjø i oppdrag «å lage et opplegg for oljeutvinning i Kurdistan». Oppdraget endte i DNOs omstridte oljekontrakt med den kurdiske selvstyreregjeringen i Kurdistan. Men Røsjø fikk også med seg noe annet da han forlot hovedkvarteret til den mektige Barzani-klanen: en lisens til å drive forretningsbank i Irak - i Erbil, millionbyen der ingen tar betalingskort, byen der medbragte mobiltelefoner ikke kan brukes. Det er en by full av kalasjnikover, byråkrater og formaliteter, men uten gatenavn eller adresser. Overalt bygges det, kjøpesentre, flyplasser og hoteller. I en rus av optimisme velger kurderne å tro at byen skal bli det nye Dubai.

Denne uken, tre dager før Muhammed-tegningene gjorde nordmenn i området til terrormål, aktiverte Røsjø banklisensen. Samtidig leide han et herskapshus i den kristne bydelen Ainkawa i Kurdistans hovedstad Erbil. Der åpnes Pinemont Business Bank, den første norskeide banken i Irak, med 26 millioner dollar i forvaltningskapital. En lokal partner eier 49 prosent av banken. Røsjø vil ikke fortelle hvem dette er. I tillegg skal han gjennomføre en lokal emisjon, som han håper å få med seg de to mektigste klanene i Kurdistan - Barzani- og Talabani-klanen - på.

- Det gjelder å sørge for at de to er med på laget, så det ikke blir «min bank» og «din bank». Jeg er også sikret av et indisk konstruksjonsfirma som har 100 millioner dollar utestående fra den irakiske staten. Dette kravet går inn i banken som uansvarlig kapital. Jeg skal gi irakerne en mulighet for å ha en gammeldags bankbok med fingeravtrykk, så slipper de å ha penger i madrassen. DNO er også en naturlig kunde for oss, vi kan ta cashflowen når de skal bygge pipelines, sier Røsjø.

Hvor mye Røsjø fikk for å sluse DNO inn i Kurdistan, er en godt bevart hemmelighet, som så mye annet rundt forretningslivet i den kurdiske hovedstaden. Sjefen for det lokale oljeministeriet forteller at han nettopp har fått en henvendelse fra Statoil. Hva den handler om, vil han ikke si.

- Jeg forsøkte å få med Statoil til Kurdistan, men Statoil var så busy med å gå i kjole og hvitt-selskaper, at de ikke hadde tid til å høre på oss. Det virket som det var en motstand i oljeetablissementet og i Oljedepartementet mot å hjelpe irakiske kurdere. Bondevik mente at vi heller burde dra til Iran. Slik at vi kan hjelpe dem å kjøpe atomvåpen. Jeg ville hjelpe det kurdiske fjellfolket, de som alltid har blitt tråkket på. En gang da jeg besøkte universitetet i Erbil, ble jeg spurt om jeg kunne hjelpe dem å skaffe gassmasker, slik at i hvert fall noen av studentene kunne overleve et angrep fra Saddam. Jeg spurte norske myndigheter om de kunne sende ned noen masker, men jeg hørte ikke noe fra dem, så jeg måtte sende ned noen hundre gassmasker selv. Men nå kan jeg ikke snakke lenger, jeg skal til Washington for å møte rektor.

- Rektor?

- George W. Bush.

En evig runddans. Geir Olsen er forbannet. Uken begynte bra, han fikk en større kontrakt med Mobitel, fikk bekreftet Endre Røsjøs lisenser og fant banklokaler, han knyttet kontakter til to store kurdiske entreprenører. Nå har det lokale politiet satt seks tungt bevæpnede vakter utenfor kontordøren hans i Erbil. Etter at den kristne, norske ukeavisen Magazinet trykte de omstridte karikaturene av profeten Muhammed, er forretningen truet. Sist fredag mistet han to kontrakter i Bagdad. I Palestina brenner islamister det norske flagget og oppfordrer til vold mot alt som er norsk. Resultatet er at en kommandobil nå kjører forbi Olsens Erbil-kontor én gang i timen for å sjekke at alt er trygt.

- Hvis det brer seg hit, har jeg et problem, sier han.

Geir Olsen er den første nordmannen som registrerte et norsk firma i Irak etter invasjonen. Han er den første som har fått fast oppholdstillatelse. Nylig ble han valgt inn i Iraqi Businessmen Union, med ansvar for å knytte kontakter mellom Kurdistan og Norge. Olsens Irak-eventyr startet en vinterdag i 2003. Han hadde sendt en lastebilkolonne gjennom Tyrkia til den irakske grensebyen Zakho. På lasset lå strømgeneratorer fra Italia verd 48 millioner kroner. Generatorene skulle til Saddam Husseins Bagdad. Hjemme i Tønsberg skjønte firebarnsfaren at amerikanerne forberedte en invasjon. Han stoppet lastebilene på grensen. Han ventet én dag, han ventet én uke. Han ventet to uker. Så torde han ikke mer. Idet helvete braket løs i Bagdad, sendte han bilene tilbake til Italia. Drømmen om å gjøre en formue i Irak var knust. I Tønsberg kom han i kontakt med den kurdiske flyktningen Hewa Rashed. De to begynte å smi planer om å etablere seg i det fredeligste hjørnet av Irak, Kurdistan.

Olsen drar for første gang ned til Erbil i februar 2005. Det går ingen flyrute til millionbyen. Han blir hentet av Hewa Rasheds kurdiske kontakter og bragt i bil åtte-ni timer over grensen fra tyrkiske Dyarbakir. Det er mørkt, veien er svingete og turen går i en vanvittig fart. De neste månedene blir brukt i en evig runddans fra kontor til kontor, for å få stempler og nødvendige tillatelser. Det er endeløse teseremonier, møter med slektninger og venner. Han blir frustrert, alt tar fryktelig lang tid. Men han innser det er nødvendig å være til stede mest mulig i Erbil. Alt dreier seg om personlige kontakter, kjennskap og vennskap. Til slutt slynges Olsen inn mot maktens innerste sirkler: Barzani-klanen. Massoud Barzani (59) er president for den kurdiske regjeringen og leder for Kurdistan Democratic Party (KDP). Nevøen Nechirvan (42) er statsminister.

Klanen dominerer Vest-Kurdistan både politisk og økonomisk.

- Til nå har vi slitt for de kronene vi har fått inn. Det har ikke blitt i nærheten av det vi hadde forestilt oss, sier Olsen.

Men han mener det løsner. Omsetningen er oppe i 80.000 dollar i måneden, han har 53 ansatte og eget Bagdad-kontor. Han har en stor generatorkontrakt på gang og bygger et betongblokkfabrikk. Han skal i pluss så det holder i år. Planen er å drive på i fem år og så pensjonere seg for å drive hjelpearbeid sammen med kona i Afrika, der han har arbeidet tidligere.

Olsen har gitt opp å søke hjelp hos det offisielle Norge. Da Utenriksdepartementet i april ifjor samlet et femtitall forretningsfolk og Irak-kjennere til seminar, kaffe og kaker i Oslo, falt det et stort «jøss» da ble kjent at Olsen allerede var inne i området.

- De store selskapene skyr området, de er redde for å tråkke feil, de er redde for sikkerhetssituasjonen. For oss er dette en kalkulert risiko. Det er klart det blir boom i et område som skal bygges opp, sier han.

Geir Olsen spiser ofte på pizzeriaen Happy Times. Der hender det at han blir vist til bordet av en alltid velkledd, middelaldrende mann med et silkeskjerf knyttet stramt rundt halsen. Få i lokalet vet at hovmesteren med silkeskjerfet var en av Saddam Husseins fire private kokker. Gjennom 20 år, fra 1983 til 2003, jobbet han for diktatoren, han hadde godt betalt, han hadde et bra hus midt i Bagdad og fikk både biler og tomter av Saddam. Da amerikanerne invaderte, mistet han alt.

- Jeg hadde det mye bedre den gang. Jeg er ikke alene om å mene det. Under Saddam var det ikke terror i gatene, sier han med et sørgmodig smil.

Boomtown. - Ingen skal vite hva vi holder på med. Det er det ideelle.

Magne Normann, DNOs Midtøsten-ansvarlige, sitter i restauranten i andre etasje på Erbil International Hotel og forsøker å gjøre seg usynlig. Hans profil er å holde lav profil. At NRK sendte et innslag fra åpningen av DNOs oljefelt, synes han er en ulykke.

- Ingen skal vite hva vi holder på med. Det er det ideelle.

- Hvorfor så hemmelighetsfull?

- Hva er det som foregår i Irak? spør Normann

- Krig.

- Nettopp. Vi kan bli target, sier Normann.

Alle som ville gjøre store penger på den mesopotanske sletten, legger veien innom Erbil International Hotel. På folkemunne kalles hotellet Sheraton, noe som er en tilsnikelse. For den internasjonale hotellkjeden Sheraton har aldri våget å gå inn i Erbil. Her inne, bak tykke betongelementer, gjøres uformelle avtaler, daglig knyttes det kontakter til tonene av panfløytemuzak og raslingen av bønnelenker. Hotellet er så viktig at Erbils borgermester, Nihad Latif Qoja, har flyttet inn på et av rommene i tredje etasje. Utstyrt med mobiltelefon, blådress og uklanderlig tysk språkføring holder han hver dag hoff i lobbyen, stiller med utstrakt hånd og bredt smil til alle utlendinger som måtte ønske å gjøre business på ruinene av boikott, krig og invasjon. I presidentsuiten har det kanadiske selskapet K-Petroleum etablert seg. Selskapet er i ferd med å inngå en avtale med myndighetene av den typen DNO har inngått. Åtte-ni andre små oljeselskaper jakter på det samme: Både Pete-Brainey, Petrel Resources, Western Oil Sands og Genel Energy har folk på plass. I tillegg driver storselskaper som Shell og Woodside detaljutredning av mulighetene fra utlandet.

I «Sheratons» restaurant svermer kurdiske byråkrater rundt oljetoppene, alltid med det samme spørsmålet.

- Alle spør om jeg har funnet olje. Det er til å bli sprø av. Kurderne forteller oss at de har gitt oss et oljefelt som er «cr�me de la cr�me», at de har gitt oss en gullgruve. Men har du en gullgruve i hagen, inviterer du ikke naboen og sier: «Vær så god, begynn å grav,» sier en av de utenlandske oljedirektørene som har begynt oljejakten i Kurdistan.

- Alt er veldig hysj-hysj, Det er litt mambo jambo, litt teppehandel over det. I tillegg er det mye hysj-hysj rundt oljevirksomheten, det er ingen budrunder, alt blir delt ut rett over bordet og få blåser i trompetene når de kommer. Men en oljerigg er jo ikke noe du putter i lommen, så det går ikke an å skjule seg, sier han.

Han beskriver en kultur der det gjelder å holde seg inne med den rådende Barzani-klanen. Viktige personer forventer en andel av lukrative forretninger som gjøres. Det kan skje ved at de lokale herrer får eierandeler i konsortier uten egentlig å bidra med noen ting.

Store formuer er bygd på ranet av det gamle regimets eiendommer.

- Jeg vet om forretningsmenn som har gjort 50 millioner dollar på jern de stakk unna etter Saddams fall og solgte videre, sier Geir Olsens samarbeidspartner, Hewa Rashid.

Arkitektkontoret Snøhetta er en av dem som håper å bli med på boomen i Kurdistan. Denne uken er de i Erbil for å undertegne en kontrakt om byggingen av det nye universitetet i byen. Kontrakten på forprosjekteringen er foreløpig på fire millioner dollar, men når byggingen kommer i gang, blir det et 100-millionersprosjekt for Snøhetta. Universitetet er planlagt å koste nær syv milliarder kroner.

Ryktene om Snøhetta-kontrakten har gått helt siden arkitektkonkurransen i sommer, men i kulissene foregikk det en politisk dragkamp. Korea har en militærstyrke stående i Erbil og har gitt store pengebeløp til gjenoppbyggingen i regionen. Derfor ble det kjempet for at et koreansk arkitektfirma skulle få kontrakten. Som en takk for hjelpen.

- Snøhetta får kontrakten. Det er avgjort, sier universitetsrektor dr. Mohammad Sadik.

Lukten av olje. På slettene rundt grensebyen Zakho flyter oljen opp til overflaten i små pøler. Landskapet lukter motorolje, en lukt som tiltaler Magne Normann.

Leteboringen nær grensen til Tyrkia har skapt voldsomme bølger både i irakisk politikk og på Oslo Børs. Oljepotensialet kan være enormt, men fra parlamentet i Bagdad er det sådd tvil om DNOs kontrakt med regionalmyndighetene i Kurdistan er gyldig. Det er strid om hvordan den nye grunnloven skal tolkes. Kurderne mener forvaltningen av nye oljeutbygginger skal skje regionalt. DNO-avtalen er blitt et monument over kurdisk selvråderett. Ved oljeriggen i Nord-Irak vaier det norske flagget og DNO-flagget enn så lenge fritt og fint ved siden av det kurdiske. Soldatene som vokter riggen, er sendt fra de kurdiske myndighetene.

- Ut fra våre assumptions lager vi et security-system som håndterer worst case scenarios, sier Normann.

Innenfor piggtrådsperringen arbeider et femtitall kinesere fra DNOs borekontraktør Great Wall Drilling Company med å få boret stadig dypere ned i undergrunnen. De har kommet over halvveis til den totale dybden på nær 3000 meter. De har en måned igjen. Finner de olje, er fordelingen mellom DNO og kurderne allerede regulert i en produksjonsdelingsavtale der DNO eier 40 prosent. Hvis man finner olje, kommer DNO til å sitte igjen med omtrent ett fat olje for hvert tiende fat som pumpes opp. Det eneste som ikke er klart, er hvem DNOs partner, med 60 prosent eierskap, egentlig er. DNO toer sine hender i forhold til hvordan kurderne vil fordele sine inntekter.

- Det er rørende å bli fortalt hvor velkommen DNO er. Landsbybeboerne forteller at DNO er kommet for å bli, sier Normann fra forsetet i den pansrede firehjulstrekkeren som basker seg gjennom den lutfattige landsbyen Tahwke.

- Til og med barna vil beskytte oss. Det er sterkt, det er nesten så en får tårer i øynene, sier han.

Noen dager senere, i Bergen, sitter DNO-sjef Helge Eide og følger med på nyhetsmeldingene fra Irak time for time. På grunn av noen karikaturtegninger.

Mulla Krekar-land. - Vi liker ham ikke, for han er dårlig for business.

Hersh M. Al-Tayyar er administrerende direktør i 77 Group, president i Iraqi businessmen Union i Erbil og en av dem som Endre Røsjø nevner som en aktuell, lokal partner i hans irakiske bankeventyr.

Mannen Al-Tayyar snakker om, er mulla Krekar, islamisten som nå sitter i Oslo og kjemper intenst for å slippe å vende tilbake til sitt hjemland. Al-Tayyar husker Mulla Krekar som en glødende kommunist på 70-tallet.

Selv er Hersh M. Al-Tayyar alt annet enn kommunist. For noen år siden lånte han penger til husleie av Geir Olsen, nå er han mangemillionær med egen livvaktstyrke og nybygd palass i Salahaddin.

I løpet av et par kjappe år har firmaet han styrer og er storeier i, slått seg stort opp på å lage svære betongelementer som brukes til å bygge beskyttelsesmurer i hele Irak. Amerikanerne er storkunder. I disse dager bygger 77 Group beskyttelsesmurer rundt amerikanske leirer i de terrorherjede byene Fallujah og Tall ÔAfar. Bare disse kontraktene er verd henholdsvis 50 millioner og 25 millioner dollar for firmaet. Arbeidet for amerikanerne i terrorland har likevel kostet. Flere arbeidere er drept.

- Etter krigen har vi gjort mye risikabelt arbeid. Men hvis du tar sjanser i livet, har du også muligheten til stor gevinst, sier Al-Tayyar.

Stadig sender 77 Group inn nye leveranser av betongelementer til det sørlige Irak, på trailere eskortert av en hærskare tungt bevæpnede vakter. Stadig vekk blir noen skutt. De som er igjen, knasker piller.

Overskuddet over de tre siste årene har vært på 170 millioner dollar. I Kurdistan betales det ikke skatt. En ordning også norske forretningsfolk liker.

Snaps og jodling. Noen meter nedenfor Geir Olsens kontor i Erbil ligger det tyske vertshuset Deutscher Hof. Hit kommer de vestlige forretningsfolkene for å spise wienerschnitzler. På kveldene hender det at den tyske verten Gunter Völker tar seg en snaps og jodler for gjestene. Han har vært kokk i Sarajevo og restauratør i Kabul. Nå har han valgt å satse på Kurdistan.

- Det er nå man kan gjøre det store kuppet her. Kurdistan er ideelt for pionerer i business, et eldorado. Men om to-tre år er det for sent å gjøre det store kuppet her, sier han.

Inne i restauranten sitter den unge mangemillionæren Dawood Jaff. Han er kommet til Erbil for å inspirere byggingen av sitt nye palass. Dawood Jaff er lederen av den mektige Jaff-klanen, han er barnebarn til Qazi Mohammad, grunnlegger av den første kurdiske republikken, faren var den iranske sjahens protokollsjef, han er i familie med Iraks president Talabani og Kurdistans statsminister Barzani er født i familiens hus. Dawood Jaff er «well connected», stor i betong og etter den amerikanske invasjonen er han blitt styrtrik på gjenoppbygging.

- I Bagdad har jeg 19 livvakter, halve byen er fanatikere, alkoholikere eller går på dop. Her trenger jeg ingen livvakter, alt jeg har i bilen er en MP5, en Glock-pistol og en kalasjnikov, sier han.

- Jeg har planer om å starte bank, men det ser nesten umulig ut. Jeg søkte banklisens 7. september og venter fortsatt. Jeg har tunge utenlandske institusjoner bak meg, likevel har jeg ikke fått noe svar. Det er 30 banker som venter på lisenser, men det ser ut som det er noen som skal ha penger i lommen for å få fortgang i prosessen her.

En banklisens gir rett til å kjøpe statlig eiendom og kan ha en verdi på opptil ti millioner dollar.

- Det er så mye korrupsjon at dere vil ikke tro det. Å åpne en bank her ser ut som en umulighet, sier Dawood Jaff.

Det den mektige klanlederen ikke visste, var at en av de ettertraktede banklisensene akkurat var gitt til en tunghørt kavalerist fra Norge.