Muhammed og ytringsfriheten

Reaksjonene mot trykking av Muhammed-tegningene tiltar i styrke. Raseriet øker og brer seg i geografisk omfang. For de fleste ikke-muslimer er situasjonen ganske ubegripelig. Det som for flertallet av nordmenn og andre europeere er harmløse tegninger og karikaturer, er for muslimer en så grov provokasjon at flagg brennes, varer boikottes og det trues med voldsaksjoner og hærverk.

Palestinere som SV-leder Kristin Halvorsen ga sin støtte ved å boikotte Israel, vil nå boikotte danske og norske varer. Frp-leder Carl I. Hagen og Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk har fått nytt syn på blasfemiparagrafen. Selbekk, som var for paragrafen, er nå mot dersom den skal hindre ham i blasfemiske utfall mot islam. Hagen er for tiden bare for paragrafen dersom den er sovende.

Dette handler om ytringsfrihet. I ytringsfrihetens navn har derfor trykkingen av Muhammed-tegninger spredt seg til mange aviser i mange land etter at Jyllands-Posten startet det hele for fire måneder siden.

Ytringsfriheten er helt sentral for samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen. Dens viktighet kan knapt overvurderes. Likevel er den ikke noe absolutt. Den støter an mot personvern og injurier, mot anstendighet og medmenneskelighet. Det hviler et ansvar på oss som forvalter ytringsfriheten til daglig. Et ansvar både for å forsvare ytringsfriheten og for ikke å misbruke den.

Norsk presses behandling av selvmord er et godt eksempel på tidligere tilbakeholdenhet. Nesten-daglige diskusjoner om bruk av navn på mistenkte i straffesaker et annet. Grensene er vanskelige og grensetilfellene mange.

Det ligger ikke i ytringsfriheten en plikt til å såre medmennesker, enten det skjer gjennom blasfemi eller på annet vis. På den annen side er det grenser for hvor sterke reaksjoner som er akseptable når noen velger å trykke det som sårer. Med et meget gledelig unntak for flere norske muslimske ledere - de fortjener honnør - er reaksjonene nå langt utenfor det rasjonelle.