Drivhuseffekten

It's not a lie if you believe it

George Constanza i «Seinfeld»

-OUR CLIMATE IS NOT your business! Our climate is not your business!

Demonstrantene står på utsiden av Bella Center i København og hamrer løs på vinduene. Slagordet retter seg mot det som foregår innenfor, der kjøpere og selgere av klimakvoter mingler med fingermat i hendene og profitt i blikket.

På innsiden av vinduene står menn i mørke dresser og følger opptrinnet lettere forfjamset.

- Hva er det de gjør? Vi er jo på samme lag, sier en av dem.

De der inne deltar på den årlige CO2-markedskonferansen i regi av analysehuset Point Carbon. På stand etter stand i konferansehallen byr aktørene seg frem, med navn fra South Pole til North Pool, fra Morgan Stanley til det norske Finansdepartementet. Men demonstrantene skimter ingen lagspillere gjennom vinduene.

- Kvotehandelen er ikke noe annet enn et komplott for å selge atmosfæren. Kyoto-avtalen er en fiasko. I 15 år har man forhandlet, men CO2-utslippene øker og øker, sier en av demonstrantene, Gary Smith.

Det er en viss uro å spore inne også. Den finske kraftlobbyisten Kati Takala står med et glass martini i hånden ved Barclays Capitals stand. Hun ser rundt seg og konstaterer at det er adskillig færre deltagere enn ifjor.

Kvoteskepsisen. Oljeprisen har falt fra toppen. Resesjonen herjer. Antallet CO2-kvoter florerer. Det har resultert i at forurensende industri kjøper kvoter på billigsalg i stedet for å installere grønn teknologi. Fordi de kan.

CO2-prisens stup i EUs kvotemarked har fått flere og flere til å så tvil om klimakvoter i det hele tatt er riktig verktøy i bestrebelsene på å begrense klimaendringene. Har vi satset på feil kort i klimakampen? En av verdens fremste klimaforskere, James D. Hansen ved Nasa, er ikke i tvil.

- Kvotehandel fører til storstilt verdipapirspekulasjon, men minimale CO2-reduksjoner, sier han.

Hvordan vi havnet her?

Mål uten mening. Det begynte sommeren 1989. Den første klimabølgen skylte inn over stortingsflertallet på Løvebakken. De folkevalgte diskuterte hvordan de skulle følge opp Brundtland-rapporten fra 1987 på nasjonalt plan. Gro Harlem Brundtland var blitt hele verdens miljøminister som leder av FN-kommisjonen for miljø og utvikling. I sluttrapporten «Vår felles framtid» satte Brundtland miljøspørsmålet på den globale dagsordenen, og argumenterte kraftfullt for at økonomisk vekst ikke måtte gå på bekostning av miljø og fremtidige generasjoner. Sommeren 1989 fryktet velgerne for drivhuseffekten, og de folkevalgte kappet om å være grønnest. Dermed kunne Norge sole seg i glansen fra statsministerens internasjonale miljøprofil og dyrke en image som foregangsnasjon i klimasaken. Uten å regne på de økonomiske konsekvensene, besluttet stortingsflertallet som første land i verden å stabilisere CO2-utslippene på 1990-nivå innen 2000.

Statsminister Brundtland satte i 1990 en gammel slugger og en kommende stjerne i Arbeiderpartiet inn for å lede Miljøverndepartementet.

Pose og sekk. Jens Stoltenberg elsker å fortelle om samtalen som dro ham fra forskertilværelsen og tilbake til politikken.

- En dag ringer miljøvernminister Thorbjørn Berntsen meg og sier: «Gro har sagt at jeg skal si at jeg ønsker deg som statssekretær i Miljøverndepartementet.»

Berntsen husker det litt annerledes.

- Jeg ville jo ha ham, jeg også, men det har liksom blitt en morsom historie, det der, da, sier Berntsen.

Hvordan skulle de to klare å balansere kravene til miljø og internasjonalt ansvar med Norges nyvunnede status som oljenasjon og storeksportør av fossilt brensel? Og hva ville en restriktiv klimapolitikk egentlig koste Norge?

Stoltenbergs gode venn Kjell Roland, sjef for forskningsstiftelsen Econ, hadde anslått at verdien av norsk oljeproduksjon kunne synke med mellom 3 og 11 prosent som følge av internasjonale utslippsbegrensninger. Milliarder ville går tapt.

- Vi måtte være forberedt på en dobbel kostnad i form av egne reduksjoner i utslipp i tillegg til en lavere oljepris, sier Stoltenberg.

Det ble raskt klart at det norske stabiliseringsmålet kunne bli en dyr affære. Fantes det alternativer?

Stoltenberg studerte det amerikanske kvotemarkedet for svoveldioksidutslipp. Deretter ba han Roland om å skrive en ny rapport. Tema for rapporten var muligheten for å sy sammen et internasjonalt kvotemarked for CO2-utslipp. Med internasjonale klimaforhandlinger på trappene, var det sannsynlig at de rike landene ville bli pålagt utslippsbegrensninger. Ved å innføre et kvotesystem, ville Norge kunne få i pose og sekk: full fart ved pumpene - og mulighet til å redusere utslipp billigere andre steder. Men å innføre et globalt kvotesystem som inkluderer en rekke drivhusgasser, skulle vise seg å bli adskillig verre enn å innføre et kvotesystem for en gass i USA.

Olje på menyen. - Vi stilte veldig godt forberedt, for å si det slik.

Ted Hanisch var en annen nøkkelspiller i Norges strategi for å påvirke klimaforhandlingene. Inntil 1989 var han statssekretær ved statsminister Brundtlands kontor. Nå hadde Brundtland opprettet stiftelsen Cicero - Senter for Klimaforskning, med sin trofaste våpendrager Hanisch som leder og Statoil-topp Henrik Ager-Hanssen som styreformann.

- Cicero ble opprettet etter en erkjennelse av at klimautfordringen ville bli krevende for Norge, sier Hanisch.

Frykten var at alle land ville bli pålagt å kutte 10-15 prosent i klimautslippene. En slik løsning ville fått store økonomiske konsekvenser for Norge. På fastlandet var det lite å kutte, siden energikilden var ren vannkraft.

- Norge var blitt en stor eksportør av fossile brensler, og hadde dermed en sterk interesse i hvilke løsninger som ble valgt, sier Hanisch.

Inntektene fra Nordsjøen dannet grunnlaget for en velstandsøkning av historiske dimensjoner i Norge. Klimaproblemet gjorde fremtiden mer usikker.

- Var det noensinne snakk om å bremse utvinningstakten?

- Å la olje ligge? Nei, det alternativet sto ikke på menyen, sier Hanisch.

Hanisch bygget bro mellom akademiske krefter i og rundt Cicero og det politiske miljøet han kom fra, og begynte selv å formulere en strategi for at Norge kunne unngå for store utslippsreduksjoner. Selv om han nå var ute av politikken, fortsatte Hanisch å arbeide tett mot kretsen som tok beslutninger om Norges klimapolitikk, først og fremst Brundtland selv og Jens Stoltenberg.

- De var veldig «hands-on» i det arbeidet, det er det ingen tvil om, sier Hanisch.

Snart utviklet Hanisch, Brundtland og Stoltenberg et felles vokabular, og ordet kostnadseffektivitet gikk stadig igjen. Tanken var at det ville være for kostbart for Norge å kutte i egne utslipp, og at man kunne få «mer miljøvern per krone» andre steder.

- Vi måtte formulere en tanke om å gjennomføre reduksjoner i samarbeid med andre nasjoner. Dette ble en planlagt strategisk lansering, hvor jeg som leder av Cicero fikk med noen andre personer og presenterte tanken om «felles gjennomføring» av utslippsreduksjoner, sier Hanisch.

Felles gjennomføring innebærer at et land kan få overdratt kvoter fra et annet land ved å finansiere utslippsreduserende prosjekter i det landet. Mannen som har ledet den norske klimaforhandlingsdelegasjonen i en årrekke, Harald Dovland, sier nå at det var norsk innsats som førte til at felles gjennomføring etterhvert skulle bli en del av Kyoto-avtalen.

- Det vi i Norge kan få skylden eller æren for, alt etter hvordan du ser det, er dette med felles gjennomføring, sier Dovland.

Tysk teoriskepsis. I januar 1991 begynte Norge en omfattende internasjonal lobbyvirksomhet. Statssekretær Jens Stoltenberg dro til Paris for å holde Norges innlegg på et miljøvernministermøte i regi av industrilandenes organisasjon OECD.

- Truselen om globale klimaendringer krever en ny generasjon internasjonale miljøavtaler, sa Stoltenberg.

- Internasjonal handel med CO2-kvoter kan være et effektivt system for å redusere utslippene av klimagasser, la han til.

Eksempelet han brukte? Bruk av gasskraft fra Norge istedenfor mer forurensende dansk kullkraft.

Måneden etter fulgte Brundtland opp på elitekonferansen World Economic Forum i Davos. Stoltenberg forsøkte også å selge ideen til EUs generaldirektør for miljø, Laurens Brinkhorst, under en klimakonferanse med EU. Brinkhorst syntes ideen var for teoretisk.

Stoltenberg ga seg ikke. På en konferanse om gasseksport i Berlin talte han nok en gang varmt for kvotehandel og felles gjennomføring. I samtale med en tyske miljøpolitiker luftet han tanken om at Norge kunne få godskrevet eventuelle utslippsreduksjoner som fulgte av at norsk gass kunne erstatte tysk kull. Ifølge historikeren Yngve Nilsens doktorgradsavhandling, «En felles plattform?», svarte tyskeren heller ironisk. Han spurte Stoltenberg om Tyskland kunne få godskrevet utslippsreduksjoner som fulgte av at de eksporterte moderne, mindre forurensende biler.

Norge måtte åpenbart samle støtte andre steder.

Forklaringsbehov. Motstanden Stoltenberg møtte fra vestlige industriland, fikk Hanisch til å rette oppmerksomheten mot mindre utviklede land. Cicero inngikk nå i en faglig og politisk allianse med det offisielle Norge for å «utdanne» mindre heldige nasjoner.

- Ekspedisjonssjef Kåre Bryn og jeg dro på en forklaringstur, sier Hanisch.

Høsten 1991 reiste Hanisch og Bryn Asia rundt, med vekslende gjennomslag. I notater fra reisene beskriver Hanisch reaksjonene han møtte i India («lite inne i klimaspørsmålet» og «tvers igjennom negativ») og Indonesia («positive, men dårlig informerte»). I Thailand var det lite respons på ideen, mens kontakter i Malaysia var «meget positive». Hanisch' konklusjon: «Forklaringer og oppklaringer trengs fortsatt.»

Norske byråkrater skulle de kommende tiårene ut på mange rundreiser i utviklingsland i kvote- og oljeproduksjonens tjeneste.

Skuffelsen i Rio. Norge stilte med toppet lag til miljøtoppmøtet i Rio de Janeiro juni 1992. Både statsminister Brundtland, miljøvernminister Berntsen og Stoltenberg var med. Rio-konferansen ble en skuffelse. En handlingsplan for miljøet ble vedtatt, men de rike landene vegret seg for forpliktende bevilgninger til å gjennomføre den. Lederen for konferansen avsluttet med en kraftsalve:

- Verdens ledere mislyktes i å gripe sjansen til å redde det globale miljøet, sa han.

For Norge var skuffelsen ekstra stor. Norges strategi for å innføre kvotehandel og fleksible mekanismer i avtalen, mislyktes langt på vei. Det ble ingen stor oppslutning for Norges syn.

Etter skuffelsen i Rio la Norge opp en ny strategi. Det ble enda viktigere å skaffe allierte som kunne vippe forhandlingsbordet i Norges retning frem mot Kyoto-konferansen.

- Etter Rio-konferansen ble det lagt mye arbeid i å raffinere modellen og argumentene for det vi kalte felles gjennomføring, sier avdelingsdirektør Jostein Leiro i UD.

Han bidro i arbeidet med å få andre nasjoner interessert i Norges forslag om kvotehandel.

Forskningsinstituttene Econ og Cicero ble engasjert for å utvikle modeller, og i årene etter Rio satte Norge i gang en rekke pilotprosjekter som skulle vise i praksis at kvotehandel kunne redde verden.

Blått lys for Mexico. I Mexico finansierte Norge og Verdensbanken et prosjekt som sørget for at husstander byttet ut vanlige lyspærer med sparepærer. I de to byene Monterrey og Guadalajara skulle 1,7 millioner lamper utstyres med fluorescerende lyspærer, som forbrukte 75 prosent mindre elektrisitet enn vanlige lyspærer. Norge finansierte prosjektet med drøyt 20 millioner kroner, bare for å skifte lyspærer. Gevinsten skulle være utslippsreduksjoner på 120.000 tonn CO2 i året, fremgår det av regnestykker Econ og Cicero satte opp. Over prosjektets levetid på seks år, ville reduksjonen summere seg til 700.000 tonn.

Lignende prosjekter ble gjennomført i Polen, hvor en fyrkjele ble bygget om fra kull- til gassbrenning, og senere med solcellepaneler i Burkina Faso og skogplanting i Costa Rica.

- I Costa Rica simulerte vi en forhandling om kjøp av klimakvoter fra prosjektet der. Det skulle være en realistisk forhandling. Forhandlingen endte opp med en kvotepris på ti dollar per tonn utslipp. Prisen for å redusere utslipp hjemme var beregnet til 180 dollar per tonn, slik at det ble veldig synlig at man kunne få til utslippsreduksjoner billigere andre steder enn i Norge, sier Jostein Leiro.

Han husker også diskusjonen som fulgte, om moral og det å feie for egen dør først.

- Et viktig poeng den gangen var at Norge bare sto for 0,02 prosent av de totale utslippene, slik at det vi kunne påvirke med bare å gjøre tiltak hjemme, ble uendelig lite i den store sammenhengen.

Pilotprosjektene var en sjarmoffensiv for å vinne kvoteskeptikernes hjerter og internasjonal støtte til kvotehandel. På hjemmebane la nemlig ikke Norge opp til å bytte en eneste lyspære. Slik sett var prosjektet opplysende på mer enn én måte.

Heldigvis for den norske kvotelobbyen skulle den endelige utregningen som viste at klimagevinsten i sparepæreprosjektet i Mexico kun var en fjerdedel av hva som ble presentert, først komme mange år senere.

Fremtidige generasjoner. Mens klimaforhandlingene sneglet seg fremover utover på 1990-tallet, akselererte den norske olje- og gassproduksjonen. Å innfri målsetningen om en stabilisering av de norske CO2-utslippene innen 2000, ville ikke bli lett. Sommeren 1995 foreslo Senterpartiets Ragnhild Queseth Haarstad å redusere utvinningstempoet i Nordsjøen for å stabilisere utslippene. Landets næringsminister, Jens Stoltenberg, var alt annet enn enig. Haarstads forslag innebar bare en utsettelse av CO2-utslipp som uansett ville komme, forklarte Stoltenberg, ifølge Yngve Nilsens doktoravhandling. Svaret reflekterer en «underliggende tankegang om at all oljen uansett skal opp før eller siden», skriver Nilsen. Spørsmålet var bare når man skulle gjøre oljen om til hard valuta. Hva om også andre nasjoner tenkte som Stoltenberg om utnyttelsen av sine naturressurser? Hva om Brasil forbeholdt seg retten til å maksimere nytten av sin regnskogformue?

Stoltenbergs tanker om dette hadde utspring i hans egen hovedoppgave ved Sosialøkonomisk institutt på Blindern. Stoltenberg fikk ifølge tidsskriftet Observator karakteren 2,28 for en oppgave hvor han skisserte hvordan oljeformuen måtte forvaltes for å skape minst mulig risiko for nasjonaløkonomien som helhet.

Det er «nærliggende å trekke den konklusjon at risikoaversjon bidrar til å øke oljeproduksjonen for å konvertere oljeformue til kapital med sikker avkastning,» skrev Stoltenberg.

Dette var andre takter enn det mer trauste økonomer hadde tatt til orde for så langt. Sentralbanksjef Hermod Skånland hadde argumentert for at man av hensyn til fremtidige generasjoner måtte ha et lavt oljeutvinningstempo. Som næringsminister i 1995 kom Stoltenberg til motsatt konklusjon. Av hensyn til fremtidige generasjoner måtte man pumpe opp oljen raskt og sette pengene på bok. Det var slik risikoen ville bli minst og avkastningen størst. I 1995 satte regjeringen de første milliardene inn i Oljefondet. Eksporten av fossilt brensel - og klimagassen CO2 - skulle de neste 13 årene gjøre fondet til verdens nest største.

På frierferd. Mens milliardene ble pumpet opp og inn i Oljefondet, la norske byråkrater ut på en ny verdensturné for å samle støtte for Norges ønske om «fleksible mekanismer» i en internasjonal klimaavtale. Ettersom det var vanskelig å finne støtte hos de rike landene, ble arbeidet rettet mot fattige land. I internasjonale forhandlinger var en fattig stemme nesten like mye verdt som en rik. Og de fattige landene var mange.

Med pilotprosjektene i kofferten og omfattende planer om internasjonal handel med klimakvoter, hadde de norske misjonærene et attraktivt budskap: Med klimakvoter kan de fattige landene også nyte godt av klimapenger.

I juli 1997 reiste byråsjef Jostein Leiro i UD til Barbados. På komfortable Barbados Hilton møtte han representanter for åtte karibiske øystater, blant dem Antigua, Belize, Guyana og Jamaica. I møtet la Norge frem planer for å sponse øyrikets sykehus med brenselsceller, betalt delvis av Norges klimafond og Verdensbanken. Prosjektet skulle demonstrere for de små øystatene at når klimaet skal reddes, kunne det potensielt drysse klimapenger på også fattige land. Lignende show ble holdt i Ouagadougou i Burkina Faso, San Jose i Costa Rica og Kairo i Egypt. På disse konferansene nådde Norge ut til mellom 50 og 100 fattige land, og fortalte dem hvordan de kunne tjene på at klimaavtalen åpnet for kvotehandel.

«Rocket science». Strategien var effektiv. Det var likevel først da en av Brasils forhandlingsledere, en rakettforsker, tente på ideen, at de fattigste landene i G77-gruppen etterhvert vendte tommelen opp for kvotehandel. Rakettforskeren talte varmt for den «norske» kvotemekanismen på et avgjørende møte. Men begrepet var ladet med motvilje. Noen ganger er ordene man bruker, like viktig som innholdet:

- La oss kalle det en grønn utviklingsmekanisme, sa rakettforskeren, og snudde stemningen.

Slik fikk den grønne utviklingsmekanismen, Clean Development Mechanism, sitt navn. Samtidig var de fattige av G77-landene kommet på gli.

Lånet fra fremtiden. Hjemme i Norge var det hektisk aktivitet i regjeringskvartalet. I konfidensielle regjeringsnotater kom det frem beregninger om at de norske oljeinntektene ville falle med mellom 18 milliarder og 40 milliarder kroner i året dersom det ble vedtatt faktiske utslippsreduksjoner på 10-15 prosent for alle land. Det var dramatisk. Miljøvernminister Thorbjørn Berntsens tidligere statssekretær, Jens Stoltenberg, var blitt finansminister. Nå sto de gamle parhestene steilt mot hverandre. I fortrolige notater til regjeringskonferansen 3. mars 1997 fremgår det at Stoltenberg protesterer på Berntsens forslag til forhandlingsposisjoner.

I sitt forslag til vedtak skrev Berntsen: «Miljøvernministeren går inn for at Norge skal kunne støtte forslag om felles utslippsmål på 10-15 % reduksjon i 2010 i forhold til 1990-nivået,» under enkelte forutsetninger.

Stoltenberg la seg på en hardere linje: «Jeg vil advare mot at Norge på dette tidspunktet i forhandlingen går ut og støtter forslag om 10-15% reduksjon i de samlede klimagassutslippene i 2010 i forhold til 1990-nivå.» Stoltenberg mente Norge burde stille seg bak USAs forhandlingsposisjon, som blant annet innebar «lån av utslippstillatelser fra framtida», går det frem av regjeringsdokumentene DN har fått tilgang til. I Stoltenbergs forslag til vedtak het det: «Delegasjonen gir ingen støtte til konkrete utslippsreduksjoner under denne forhandlingsrunden.»

Etter dette gikk Stoltenberg og Berntsens departementer sammen om å beregne virkningene for norsk økonomi. I et utkast til et felles regjeringsnotat fra de to, merket fortrolig og datert juni 1997, skisserte de alvorlige konsekvenser for Norge ved utslippsreduksjoner på ti prosent: «BNP i fastlands-Norge anslås å bli henholdsvis 36 og 27 milliarder kroner lavere» ved ulike alternativer for reduksjon eller stabilisering av utslipp.

I notatet skisseres noen mulige tiltak, som skulle bli sentrale forhandlingsposisjoner for Norge:

lEn utsettelse av avtaleperioden til etter 2010 ville bli billigere for Norge, fordi oljeutvinningen - og dermed utslippene - ventes å avta av seg selv.

lUtslippsreduksjoner på tvers av klimagasser ville gjøre det billigere for Norge, fordi utslipp av andre gasser enn CO2 allerede var redusert mellom 1990 og 1995.

lGjennom felles gjennomføring og kvotehandel kunne Norge redusere utslipp i land hvor det er billigere enn å redusere på hjemmebane.

I den endelige Kyoto-avtalen er alle disse fordelaktige mekanismene for Norge med.

Klimaskepsis i departementet. Den norske forvandlingen fra foregangsnasjon i 1989 til klimasinke fikk miljøorganisasjonene til å protestere høylytt. Mange lurte på om de som hadde ansvaret for norsk olje- og klimapolitikk, i det hele tatt var bekymret for klimaendringene.

I forbindelse med diskusjonene rundt utbyggingen av Snøhvit-feltet vinteren 2001 ble den daværende lederen i Natur og Ungdom, Elin Lerum Boasson, invitert til Olje- og energidepartementet for å redegjøre for Natur og Ungdoms syn. Boasson følte at byråkratene ville høre hennes argumenter for å arbeide frem gode motargumenter å fôre den politiske ledelsen med. Boasson ville også ha noe igjen fra møtet, så hun ba de 50-60 i forsamlingen om å reise seg, før hun beordret alle dem som trodde at klimaendringene var menneskeskapte, om å sette seg. Fem stykker satte seg. Resten ble stående.

- Jeg trodde jo ikke at det var politisk akseptabelt å innrømme at man ikke trodde at mennesket bidro til klimaendringene i 2001, sier Boasson.

Fem år etter besøket i departementet var ikke bare Snøhvit-feltet i ferd med å bli et uomtvistelig faktum. Den voldsomste klimabølgen vi hittil har sett, skylte over verden. Al Gore kom med filmen «En ubehagelig sannhet». Utover våren 2006 så Stoltenbergs gode venn, reklamemannen Kjetil Try, at tidsskrifter som Vanity Fair, Newsweek og Time klinte til med egne klimanumre. Try øynet en mulighet for Stoltenberg. Statsministeren kunne styrke sin klimapolitiske cv ved å «dra til» på klimasaken. I nyttårstalen 2007 gjorde Stoltenberg CO2-fangst om til Norges månelanding. I landsmøtetalen samme vinter annonserte han nye, ambisiøse klimamål.

Sosialøkonomiens utilstrekkelighet. Det durer stille fra den massive generatoren der inne. Naturkrafts gasskraftverk på Kårstø skinner i ren, blank metall. Generatoren går for fullt og trykker ut 420 megawatt elektrisitet. I fyrkjelen brenner nordsjøgass. CO2-dampen som stiger opp av pipen, er usynlig. Men da kraftverket ble startet 26. februar i år, kunne vi like gjerne ha sluppet 460.000 biler løs på norske veier. Så mye tilsvarer ett års utslipp fra dette gasskraftverket. Naturkrafts informasjonsdirektør Stig Fuglseth står i blesten og myser opp mot pipen.

CO2-rensing? Fuglseth peker bort på en brakk tomt. Ifølge tegningene, og den rødgrønne regjeringen anno 2005, skulle det ha stått et renseanlegg klart i år, men på tomten står bare et lagringstelt og en grushaug med noen rustne rørpiper og stålskrot. Kanskje blir det noe i 2012. Kanskje ikke. Fuglseth trekker på skuldrene. Ingen vet. Totalutredningen kommer først til høsten. Dermed kan Stoltenberg slippe å ta en investeringsbeslutning før valget.

- Det gasskraftverket har lave utslipp fordi det er så lite i drift, sier Stoltenberg.

Hjemmebane. Siden Stoltenberg ble statssekretær for snart 19 år siden, er oljeproduksjonen doblet på norsk sokkel. Blant annet gjennom gassrør som strekker seg fra Kårstø til kontinentet, har Norge eksportert over 13 milliarder tonn CO2 til andre land og deres CO2-regnskaper. Det norske regnskapet viser at CO2-utslippene i Norge har økt med 29 prosent. Ett års drift av gasskraftverket på Kårstø vil sende dem opp med ytterligere to prosent. Slike tall gjør det ikke bestandig lett å være leder for en norsk forhandlingsdelegasjon i internasjonale klimaforhandlinger.

- Rent personlig skulle jeg ønske at vi hadde vært flinkere til å redusere utslipp på hjemmebane. Det ville vært så mye lettere å svinge seg i de store ordene ute hvis man hadde fine tall å vise til på hjemmebane.

Ordene tilhører Harald Dovland. Dovland er mannen som har ledet den norske forhandlingsdelegasjonen lengre enn noen annen, hele 12 år. Dovland har vært skyteskive for miljøorganisasjoner som har anklaget Norge for å være mer opptatt av kostnadseffektivitet enn klimabekjempelse. Etter så mange år i forhandlinger, har Dovland sett at det er lettere sagt enn gjort å omgjøre modeller fra sosialøkonomiske lærebøker til praktisk politikk.

- Det som er problemet, er at verden er så mye mer komplisert enn vi kan få inntrykk av fra sosialøkonomiske modeller. Jeg har etterhvert kommet til at den sosialøkonomiske tenkningen må ha innslag av det man kan kalle politiske eller psykologiske ferdigheter. Vi i i-landene kan ikke dytte kutt på u-land uten å ha fått til ting i i-land, sier han.

Kvotekritikerne. Toneangivende klimaforskere og akademikere kritiserer nå de Kyoto-mekanismene som Norge har kjempet så hardt for, og det i krasse ordelag.

- Kyoto-avtalen fungerer ikke. Det er altfor mange sikkerhetsventiler som kan trikses med, og fasiten er der: Utslippene øker, sier James E. Hansen.

Han leder Nasas rominstitutt ved Columbia-universitetet i New York. Under et besøk i Oslo denne uken, stemplet han kvotehandelssystemet som tilnærmet ubrukelig.

- Det er et trist system. Kvotehandel fører til at folk prøver å sno seg unna forpliktelser, heller enn å redusere utslipp. Det er ikke slik at man oppveier CO2-utslipp ved å plante noen trær. Resultatet er at utslippene øker, sier han.

Hansen understreker at klimaforskningen viser at klimaet forverres raskere enn forskerne trodde for få år siden. Hardere lut må til for å stagge utviklingen. Dropp kvotesystemet. Sats på andre virkemidler, ikke minst en saftig CO2-avgift, er hans oppskrift. En CO2-avgift vil være adskillig lettere å sette ut i livet raskt - og man slipper «disse endeløse forhandlingsrundene», ifølge forskeren.

- Noen ser det som en gudegitt rett å hente opp og forbrenne alle fossile brensler på sitt eget territorium. Få politikere snakker om reelle reduksjoner. Men det nytter ikke å forhandle med fysikkens lover, sier Hansen.

Han får følge av stadig flere.

På London School of Economics har professor Gwyn Prins også manet til reform. 11 år etter forhandlingene i Kyoto ser Prins kun to EU-land som har redusert CO2-utslippene: England og Tyskland.

- Men reduksjonen i disse landene har ingenting med Kyoto-avtalen å gjøre, sier han.

I likhet med Hansen er han overbevist om at kvotemarkedet legger opp til storstilt verdipapirspekulasjon, snarere enn store CO2-kutt. Prins frykter sågar at kvotemarkedet kan lide samme skjebne som det famøse markedet for råtne boliglån, kalt subprime.

- Å etablere et kvotemarked, er en invitasjon til juks, sier Prins.

Men han tror ikke det blir lett å få politikerne bort fra kvotesporet. Han frykter at politikere som har satset så mye på kvotehandel, rett og slett ikke tør innse og innrømme at de har satset på feil kort.

- Spørsmålet er om de egentlig vil redusere CO2-utslippene eller om de vil at det skal se ut som om de vil redusere CO2-utslippene, sier han.

Også en av de tidlige forkjemperne for kvotehandel har nå snudd: British Petroleums tidligere administrerende direktør, lord Browne.

- Jeg har endret syn. Å sette lit til karbonhandel, er galt, sa han til britiske medier for en drøy uke siden.

Disse er bare tre stemmer i et kor som mener at Kyoto-avtalen ikke gjør det den er ment å gjøre. Ord som «bedrag», «triks» og «juks» går igjen.

Gasskameraten. - Et kvotesystem var omstridt for 15-20 år siden. Det er felles tankegods nå.

Det er onsdag denne uken, og statsministeren lener seg frem i stolen på kontoret sitt i regjeringskvartalet. Forteller at USA etterhvert ble en pådriver for kvotehandel. At Al Gore var en drivkraft på 1990-tallet. Og at et kvotesystem er det viktigste klimapolitiske virkemiddelet Barack Obama vil forsøke å få vedtatt nå. Stoltenberg er stolt over Norges klimainnsats.

- Vi er nødt til å redusere utslippene, og det må skje gjennom internasjonale avtaler. Vi må ha økonomiske virkemidler som gjør at vi får store reduksjoner, så billig som mulig. Det med billig er viktig, fordi det gjør det mulig å få til større reduksjoner globalt, sier han.

Stoltenberg sier at Norge skal være en pådriver for store utslippsreduksjoner i høstens klimaforhandlinger i København.

- De norske CO2-utslippene har økt med 29 prosent siden du ble statssekretær i Miljøverndepartementet i 1990?

- Det har lenge vært åpenbart at utslippene fra vår petroleumssektor ville øke. Hovedgrunnen til at utslippene har økt, har vært økt gasseksport, sier Stoltenberg.

Eksportert norsk gass erstatter mer forurensende kullkraft, mener han, og viser til at det var en av grunnene til at Norge fikk en lettere byrde i Kyoto-forhandlingene,

- Har du i løpet av denne perioden aldri vært i tvil om at det har vært riktig å pumpe opp mer og mer?

- Det viktigste for meg har vært at Norge skal oppfylle sin Kyoto-forpliktelse. Det kommer vi til å gjøre. Mer enn det også. Vi har bestemt oss for å overoppfylle den ved å kutte ti prosent ekstra. Det skal skje gjennom tiltak hjemme og ute. Det avgjørende er de totale utslippene, sier han.

- Kritikerne mener at den grønne utviklingsmekanismen skaper smutthull?

- Jeg vil være litt forsiktig med å kalle den grønne utviklingsmekanismen (CDM) for et kvotesystem, fordi den ikke gir noe tak for samlede utslipp, sier Stoltenberg.

- CDM var det beste vi kunne oppnå under Kyoto-avtalen, sier han og legger til at Norge jobber for å få på plass en ambisiøs avtale.

Statsministeren påpeker at det er positivt at CDM resulterer i at teknologi og kapital blir overført til u-landene.

Ting tar tid. Den grønne utviklingsmekanismen har så langt vært Stoltenberg-regjeringens foretrukne virkemiddel for å overoppfylle Kyoto-avtalen. Men det har vært lettere sagt enn gjort å finne CDM-prosjekter i u-land. Norske byråkrater har nok en gang reist verden rundt i kvotehandelens tjeneste. Finansdepartementets menn har i denne runden besøkt et tredvetall land, fra Mongolia i øst til Ecuador i vest.

- 2008 har vært et læreår for oss. Det er jo et nytt marked som må løpes i gang, og vi kan ikke vente at det virker med det samme, sier statssekretær Geir Axelsen.

Det er 18 år siden Ted Hanisch la ut på tur for å fremme kvotehandel som klimapolitisk virkemiddel. Det er 14 år siden Norge satte i gang de første pilotprosjektene for å vise at kvotehandel kan fungere. Miljøvernminister Erik Solheim er fortsatt tålmodig.

- Jeg mener at vi må fortsette å følge sporet med kvotehandel, selv om det er svakheter.

Klimaforsker James E. Hansen mener det er på høy tid at kvotehandelsforsøket opphører.

- Hvis man har begynt å gå ned en blindgate, bør man snu. At man har begynt å gå ned blindgaten, er ikke et argument for å fortsette.

***

Ifølge beregninger utført av Topplederforum, et forum der olje- og energiministeren fører dialog med toppledere i olje- og gassnæringen, vil Norges oljeproduksjon falle raskt etter 2009.

Og da vil jo utslippene reduseres av seg selv.

frode.froyland@dn.no

goran.skaalmo@dn.no