På nattbordet

Navn: Roy

Freddy

Andersen

Alder: 40

Stilling:

Nyhetsredaktør, Fredriksstad Blad

- Der har jeg en sakprosabok om Nord-Korea, «Under the Loving Care of the Fatherly Leader», og så har jeg det første bindet av Knausgårds «Min kamp». Men det går med sneglefart.

- En annen bok om Nord-Korea ble nylig anmeldt av Christopher Hitchens under overskriften «A Nation of Racist Dwarves», som jo gir et utrivelig bilde.

- Det er rart med det, mens andre drømmer om å reise til Egypt, fascineres jeg av steder som dette.

- Men vi slipper ikke inn, for

innreise er verboten for

journalister! Du har forøvrig en bok om et samfunn der alle må være angivere, og en annen bok om en som er angiver på mer frivillig basis.

- Det er sant. Men jeg leser stort sett sakprosa. Jeg vet ikke helt hva det er, men nå er man jo journalist. Men med tre barn, den eldste er fem, så blir det bare lesing i rykk og napp og i sneglefart.

- Men får du lest noe for de små?

- Ja, jeg prøver å gjøre det

hver dag. Og jeg må si jeg har smeltet helt for disse bøkene om Kurt av Erlend Loe. Er det «Quo vadis?» den heter, den som tar for seg innvandring?

- Ja, den der en hel container med utvandrere ankommer

kaien.

- Man får følelsen av at han forfatter for å forfatte, og ikke for å please barn. Hvorfor skriver ikke flere på denne måten?

- Ingen andre som er smarte nok.

- «Svein og rotta» er jo også bra, bevares.

- Nattbordet kom nylig over

en barnebok fra femtitallet

som het «Den lille mannen i skogen». Knallhard innføring i hvor viktig det er at alle dyr dør av hensyn til naturens sykluser.

- Man kan bli slått av hvor rå

og ærlige barnebøker var før. Det gleder meg at litt av dette kommer tilbake. Man ser det også i NRKs «Supernytt», der man fremstiller selv jordskjelvet på Haiti for barn, men uten å undervurdere dem.

- Der har jeg en sakprosabok om Nord-Korea, «Under the Loving Care of the Fatherly Leader», og så har jeg det første bindet av Knausgårds «Min kamp». Men det går med sneglefart.

- En annen bok om Nord-Korea ble nylig anmeldt av Christopher Hitchens under overskriften «A Nation of Racist Dwarves», som jo gir et utrivelig bilde.

- Det er rart med det, mens andre drømmer om å reise til Egypt, fascineres jeg av steder som dette.

- Men vi slipper ikke inn, for innreise er verboten for journalister! Du har forøvrig en bok om et samfunn der alle må være angivere, og en annen bok om en som er angiver på mer frivillig basis.

- Det er sant. Men jeg leser stort sett sakprosa. Jeg vet ikke helt hva det er, men nå er man jo journalist. Men med tre barn, den eldste er fem, så blir det bare lesing i rykk og napp og i sneglefart.

- Men får du lest noe for de små?

- Ja, jeg prøver å gjøre det hver dag. Og jeg må si jeg har smeltet helt for disse bøkene om Kurt av Erlend Loe. Er det «Quo vadis?» den heter, den som tar for seg innvandring?

- Ja, den der en hel container med utvandrere ankommer kaien.

- Man får følelsen av at han forfatter for å forfatte, og ikke for å please barn. Hvorfor skriver ikke flere på denne måten?

- Ingen andre som er smarte nok.

- «Svein og rotta» er jo også bra, bevares.

- Nattbordet kom nylig over en barnebok fra femtitallet som het «Den lille mannen i skogen». Knallhard innføring i hvor viktig det er at alle dyr dør av hensyn til naturens sykluser.

- Man kan bli slått av hvor rå og ærlige barnebøker var før. Det gleder meg at litt av dette kommer tilbake. Man ser det også i NRKs «Supernytt», der man fremstiller selv jordskjelvet på Haiti for barn, men uten å undervurdere dem.