Strekk i regningen

-HÅPET MITT ER at det lønner seg på sikt å fortelle hva som foregår. Jeg vil prøve å gjøre det riktige, selv om konsekvensene er ubehagelige, sier fysioterapeut Elna Karlsson.

Sammen med så godt som alle fysioterapeutene Dagens Næringsliv har snakket med, bekrefter hun at det eksisterer et skjult system der man må betale penger til privatpersoner for å få tilgang til store offentlige midler og trygdepenger. Selv fikk Elna Karlsson beskjed om å betale én millon kroner for en arbeidsplass ved et lite og gammelt institutt utenfor Tønsberg. Utstyret hun skulle ta over var taksert til drøyt 85.000 kroner. Det eieren i virkeligheten krevde en million kroner for, var adgangen til statens trygdekasse.

Da hun nektet, startet helvetet.

- Det er en forferdelig ukultur som må ta slutt, sier Elna Karlsson.

Hun er en av de få som tør å snakke åpent om hva som skjuler seg bak ordningen som egentlig er ment å sikre pasientene de beste fysioterapeutene. Mange frykter for sin fremtid som fysioterapeuter hvis de står frem og forteller om truslene, presset og de hemmelige avtalene. At de eldre fysioterapeutene tviholder på sine privilegier og krever at nyutdannede må betale millionbeløp for å få jobb hos dem. Alt sammen fordi de for mange år siden fikk rettighetene til de to millardene som utgjør den offentlige støtten til fysioterapien. De unge sliter med få lån til overpriset utstyr og instituttandeler. I stedet lever nedslitte fysikalske institutter i beste velgående.

Kontrollen er så godt som fraværende.

- Jeg tør ikke snakke med dere likevel. Jeg ble ringt igår kveld. De sa at jeg var ferdig hvis jeg snakket, sier en fysioterapeut.

Et kommunalt driftstilskudd er en gullgruve for en fysioterapeut. Én ting er at fysioterapeuten får 250.500 kroner i fast årlig utbetaling, uten å ha tatt i en pasient. Men det er ikke her den store gevinsten ligger. Hovedpremien er at tilskuddet gir adgang til milliardene i den statlige refusjonsordningen.

En pasient som går til sin fastlege med vondt i ryggen, blir gjerne henvist til en fysioterapeut. For å slippe å betale mer enn egenandelen, må pasienten gå til en privatpraktiserende terapeut som har et kommunalt driftstilskudd, ettersom det bare er disse som får dekket resten av regningen gjennom refusjonsordningen. Stadig flere nordmenn trenger fysikalsk behandling, men antall tilskudd er meget begrenset. Dermed hoper det seg opp med pasienter hos fysioterapeuter med tilskudd. Ventelistene vokser og pasientene må stå i kø i månedsvis.

Nesten samtlige 2500 tilskuddsløyver ble delt ut på 1980-tallet. På over 20 år er det bare opprettet snaut 500 nye. Til sammenligning autoriseres det hvert år 450 nye fysioterapeuter i Norge. Det er en hard kamp om de eksisterende tilskuddene. Mange fysioterapeuter går så langt som å si at man må være innlemmet i tilskuddsordningen for å kunne etablere seg i bransjen. Regelverket forbyr fysioterapeutene å selge de kommunale tilskuddene videre. Men et voksende antall klagesaker, rapporter, rettsavgjørelser og murring fra nyutdannede fysioterapeuter tyder på at ikke alt går riktig for seg. Den kaotiske tilskuddsordningen har åpnet for misbruk av store offentlige midler.

Trakk vinnerloddet. Da Elna Karlsson fikk fullt driftstilskudd fra Tønsberg kommune, var det som å trekke vinnerloddet. Fornøyd skrev hun under på avtalen med kommunen. I april 2007 begynte hun å jobbe ved Sem Fysioterapi.

Det lille instituttet ligger i et gulmalt trehus over gaten for en nedlagt Esso-stasjon. Instituttskiltet opererer fortsatt med telefonnummeret fra før omleggingen av landets retningsnumre og fysioterapiutstyret er gammelt. Men det kommunale tilskuddet hadde i 25 år vært tilknyttet instituttet, så kommunen sa at det var her hun måtte jobbe. Så var det dette med denne millionen, da.

- Det var det kommunale tilskuddet han krevde betalt for. Siden tilskuddene er et begrenset gode, kan de kan strengt tatt ta den prisen de vil og føler ikke at de trenger å følge reglene. Jeg ville det, men da ble det bråk, sier Elna Karlsson.

- Først fikk jeg beskjed om at jeg uansett kunne selge til overpris i fremtiden, jeg også.

Tønsberg kommune begynte å presse på for at Elna Karlsson skulle signere kjøpekontrakten med instituttet.

Ganske snart sluttet hun å spise lunsj i fellesrommet. Hun fikk stadige nye besøk på kontoret: Millionen skulle betales. Det var ikke snakk om annet. En stund etter sommerferien - en fredag i oktober 2007 - fikk Karlsson beskjed om at hun måtte holde av lunsjen og stille i møte mandagen etter helgen.

Det var bare henne og de tre andre i det lille pauserommet den mandagen. Ifølge Karlsson snakket de tre etter tur:

- En etter en sa de at alt hadde vært fint på instituttet før jeg begynte, men at jeg forpestet miljøet. Det var forferdelig. Møtet tok helt knekken på meg, og jeg kom helt oppløst inn til den neste pasienten min, sier Karlsson.

Dagen etter ble hun sykemeldt. En knapp måned senere ble hun stevnet for retten av institutteier Hans-Gunnar Hansen. I prosesskriftet fra Hansens advokat beskrives vitnene som skulle føres i rettssaken. En av dem presenteres som en fysioterapeut med lang erfaring og det blir presisert at han har «godt innblikk i omsetning av driftstilskudd». Men slik omsetning er altså ikke tillatt.

Hans-Gunnar Hansen trakk søksmålet. I stedet ble tvisten behandlet i en uavhengig nevnd, slik kommunenes regelverk krever. 27. februar 2008 var nevnden klar med sin avgjørelse. Elna Karlsson vant frem på alle punkter. Nevnden mente det var klart problematisk med «en fri prisdannelse på praksiser hvor tilskudd fra det offentlige utgjør en avgjørende forutsetning for praksisens inntektsgrunnlag». Nevnden fastslo prisen på praksisen til 225.000 kroner, en fjerdedel av hva Hans-Gunnar Hansen hadde krevd: «Nemnda er kommet til at Hans-Gunnar Hansen har tapt saken fullstendig.», het det.

En tirsdagskveld kort tid etter, pep det i mobilen til Elna Karlsson. Tekstmeldingen var fra vitnet med «godt innblikk i omsetning av driftstilskudd». Klokken var 22.17:

«Vi er utrolige skuffet over hvor stakkarslig du fremstår, og skjønner ikke hvordan du ser for deg en tilværelse som privatpraktiserende fysioterapeut i området her. (...) Vi håper du skjønner hva du har gjort.»

Splitt og hersk. For Elna Karlsson var det snakk om et fullt tilskudd, men for mange andre, unge fysioterapeuter handler det bare om å forsøke å få tak i en bitteliten andel av et tilskudd. Med kommunenes velsignelse deler nemlig institutteiere opp tilskudd de fikk utdelt for over 20 år siden, og selger dem i mindre biter. Også her er prisen høy, siden også andeler av tilskudd gir full refusjonsrett fra staten. Et femtedels tilskudd blir solgt for over en halv million kroner. Mange kan ikke betale, og bankene er lite villige til å gi lån for å betale overprisede tilskudd. Kjøperen er også tvunget til å jobbe ved selgerens institutt, fordi institutteierne har avtaler med kommunen om at tilskuddet fortsatt skal være bundet til dette instituttet. Mange av eierne har pleiet årelang kontakt med kommunens ansvarlige og flere har sikret seg meget gunstige tilleggsavtaler med kommune. Disse avtalene garanterer at tilskuddene blir ved instituttet.

Institutteiere krever altså betaling og tvinger etterpå de ferske fysioterapeutene til å jobbe for dem, hvis de vil beholde det de har betalt for. Alt med kommunens stilltiende samtykke. Den vanskelige posisjonen disse fysioterapeutene havner i, kan eierne utnytte til å tjene enda mer penger. De krever prosenter av omsetningen til fysioterapeutene som har kjøpt tilskudd av dem. Flere må betale opp til halvparten av alt de tjener, inkludert pengene fra den statlige trygdeordningen. Dagens Næringsliv har sett kontrakter der fysioterapeuter betaler nær 200.000 kroner i året for leie av en behandlingsbenk bak et forheng. Kontor og telefon er ikke inkludert. Folk som ikke har villet godta vilkårene, er blitt sagt opp på timen.

Fem på. Klinikk for manuellterapi og fysioterapi er et institutt i Bergen som blant annet blir brukt av Olympiatoppen. Etter godkjenning fra kommunen har daglig leder og fysioterapeut Roar Jensen delt opp sitt fulle tilskudd i fem deler, og hyret inn fire fysioterapeuter i tillegg til seg selv. Nå er imidlertid ikke kommunen like fornøyd.

Ifølge interne dokumenter fra Bergen kommune har nemlig den erfarne fysioterapeutens eget aksjeselskap fortsatt å motta alle tilskuddspengene. Kommunen skriver videre at disse pengene så utbetales til Roar Jensen i sin helhet, som lønn for jobben hans som daglig leder. Hvis kommunen har rett, har altså de fire fysioterapeutene ikke sett pengene fra tilskuddene de har fått. Derimot har de måttet betale opp til 140.000 i årsleie hver til Jensen for å få den statlige refusjonen. Selv betaler han ikke leie.

Etter langt tids krangel om de økonomiske vilkårene, har alle de fire fysioterapeutene forlatt instituttet, og Bergen kommune har nylig fratatt Roar Jensen de fire tilskuddsdelene. Nå har han kun et femtedels tilskudd tilbake. Han sier det stemmer at det har vært konflikt på instituttet, og at det har handlet om økonomiske vilkår.

- Men i forhold til leiebetingelsene, har det hele tiden vært avtalen at tilskuddet som går inn i selskapet skulle regnes som en del av leien, slik at denne ikke ble utbetalt til den enkelte fysioterapeut. Og utgiftene til å drive instituttet har tilsvart disse inntektene. Lønnen jeg selv har tatt ut av selskapet, har vært mindre enn det jeg har puttet tilbake i selskapet gjennom egen omsetning, sier Jensen.

Selv mener Jensen dette var en avtale alle i utgangspunktet var tjent med.

- Behandlerne har tjent på det gjennom å få tilgang til pasientmarkedet. Selskapet har tjent på det gjennom at flere har delt på kostnadene. Og kommunen har tjent på det gjennom å få fem fysioterapeuter til prisen av én. At jeg har beriket meg selv på dette er helt feil, sier Jensen.

Stille aksept. Flere kommuner utnytter også den statlige trygdeordningen ved å godkjenne at institutteiere splitter opp tilskuddene. Dette er gunstig siden tilskudd helt ned i 20 prosent gir fysioterapeuten full refusjon fra staten for alle pasientene. På denne måten øker kommunene tilbudet innen fysioterapi mens de sender regningen til staten.

Men dette har også en annen konsekvens. Fysioterapeuter med deltidstilskudd får en lav grunnlønn og må drastisk øke antallet pasienter daglig for å tjene nok.

Oslo kommune har som hovedregel et forbud mot slike oppdelinger, med henvisning til at det er en utnytting av systemet:

- Kommunen kan ikke gi deltidstilskudd til folk som skal jobbe heltid, for å spare penger. Her er det snakk om offentlige midler som skal forvaltes på en skikkelig måte. I Oslo ser vi ikke på dette som en redelig måte å organisere fysioterapitjenesten, sier medisinsk fagsjef Peter Martin i Oslo kommune.

Takst og ringpermer. - Hun krevde 558.000 kroner i overdragelsen, sier fysioterapeut Sigurd Slåstad.

Betalingen skulle gi ham en femtedel av et tilskudd. Den tidligere innehaveren hadde fått taksert utstyret på instituttet til 148.000 kroner, i tillegg til en beregnet goodwill på 410.000 kroner. Slåstad hadde selv fått en takst på utstyret gjennom selskapet Byggtakst as, som kom frem til en verdi på 16.820 kroner for utstyret.

- Da jeg nektet å betale overpris, ville hun ikke lenger overdra til meg. Kommunen tvang imidlertid salget gjennom, og dermed gikk saken til behandling i en nevnd, sier Slåstad.

Han er utdannet fysioterapeut fra USA med videreutdanning i manuellterapi, noe som innebærer en sju år lang utdannelse tilsammen. I tillegg har han lang praksis og er godkjent veileder for manuellterapistudenter. Til tross for den svært høye faglige kompetansen, har et femtitall søknader på fysioterapijobber med driftstilskudd vist seg nytteløst.

Nevnden satte til slutt prisen til 160.000 kroner for både inventar og goodwill, godt under en tredjedel av den opprinnelige verdivurderingen. Kanskje ligger noe av forklaringen i hvem som hadde foretatt vurderingen for selgeren. Det var nemlig ikke en offentlig godkjent takstmann, men en fysioterapeutkollega:

- Jeg har gjort tyve slike vurderinger, sier privatpraktiserende fysioterapeut Svein Backe. Han synes det er rimelig om en praksis blir overdratt for prisen av en normal årsomsetning.

- Er det ikke sånn med for eksempel et hus da, at det er verdt det kjøperen er villig til å betale, sier Backe.

Nummer 21 og 22. Roger Nebell står i resepsjonen til Drammen Sportsklinikk. Lenge jobbet han som fysioterapeut med tilskudd fra Drammen kommune, men valgte å gå ut av ordningen, blant annet fordi han mener den rammer pasientene.

- Når tilskuddene deles opp, må mange jobbe veldig mye for å tjene nok. Det er ikke uvanlig å ha mellom 20 og 25 pasienter om dagen, for å få maksimalt ut av den statlige refusjonen. Men da kan man jo tenke seg hva slags behandling nummer 21 og 22 får, sier Nebell.

Selv mener han at et forsvarlig antall pasienter er mellom ti og femten daglig.

- Et annet problem med ordningen er at den skaper en forgubbing av bransjen, sier Nebell.

- Mange av de med offentlig støtte sikret seg tilskudd allerede på 1980-tallet, og har ikke følt seg nødt til å oppdatere kunnskapen sin. Flere institutter ser ut som nedslitte brune buler, men pasientene må likevel gå dit av økonomiske årsaker.

Han og instituttpartner Tom Arild Wiik omtales som «utbryterne» av sine kolleger. Begge gikk kraftig ned i lønn da de forlot tilskuddsordningen.

- Vi har stadig vekk pasienter innom her som spør om vi kan ta imot henvisningen fra fastlegen, og som vi må anbefale å gå et annet sted.

Kvalitet og velvære. Fysiomed behandlings- og treningssenter holder til på Frogner i Oslo og er nok hva Roger Nebell ville kalt en brun bule. I kjelleren står behandlingsbenkene tett i tett, skilt med forheng. En mann ligger på gulvet og forsøker å reparere benet på en av benkene.

- Det er ikke anledning til å kjøpe eller å selge Kommunale driftstilskudd, sier medeier og mangeårig daglig leder Reidar Thon.

Han har i over 20 år drevet instituttet sammen med tidligere topptrener i fotball, Vidar Davidsen. Begge to fikk tildelt tilskudd på 1980-tallet.

Instituttet opererer med slagordet «kvalitet og velvære». Men i kulissene er støynivået høyt.

- Jeg skjønner hvem dere har snakket med, sier Vidar Davidsen på telefon.

Selv har han reist til Marseille for å kommentere Champions League kvalifiseringen mellom Olympique Marseille og Brann.

I kontrast til hva daglig leder Reidar Thon sier, beskriver Fysiomeds egen advokat i et dokument datert 1. mars 2007 villigheten til å finne nye kjøpere til to driftstilskudd. I et annet dokument bekreftes det at tilbudet gir «anledning til å praktisere for trygdens regning». Dagens Næringsliv har snakket med seks tidligere fysioterapeuter ved Fysiomed som bekrefter omsetningen av tilskudd.

- Jeg ble tilbudt å kjøpe et tilskudd på 25 prosent på Fysiomed. Siden handel med tilskudd er ulovlig, skulle betalingen skje gjennom aksjer, sier en av dem.

- Jeg ble tilbudt en andel av et tilskudd for 500.000 kroner, og da jeg ikke aksepterte vilkårene, avsluttet de vikaravtalen min, forteller en annen.

De ønsker ikke å stå frem med navn. Det gjør Tore Rein. Han innrømmer selv å ha kjøpt et tilskudd:

- Jeg tok opp lån og kjøpte et 30 prosents tilskudd for 500.000 kroner, sier han.

Fysiomed nekter for å ha solgt noe tilskudd til Tore Rein. Instituttet kjenner ikke engang prisen, skriver Fysiomeds advokat. Pengene ble betalt til privatkontoen til en av Fysiomeds terapeuter, og derfra overført i sin helhet til Fysiomed. Bakgrunnen for hemmeligholdet skal ha vært at dette konkrete driftstilskuddet var tilknyttet en deltidsstilling som skolefysioterapeut i Oslo kommune, og at man var redd for at dette betydde ekstra årvåkenhet fra bydelen. Dessuten hadde Oslo kommune varslet strengere kontroll.

- På papiret skulle det se ut som om jeg betalte til en av fysioterapeutene ved instituttet. Fysiomed ville ikke at det skulle se ut som instituttet var innblandet, sier Tore Rein.

Kontoen tilhørte fysioterapeut Jon-Arve Gaupseth, som selv satt i styret til Fysiomed da handelen fant sted. Han bekrefter Tore Reins versjon, og sier at opplegget ble konstruert av Fysiomeds daglige leder, Reidar Thon, og Vidar Davidsen.

- Det var de to som dikterte prisen og betingelsene rundt salget, sier han.

Dagens Næringsliv har kontoutskrifter som dokumenterer overføringene.

Fysiomeds daværende daglige leder, Reidar Thon, og styreleder Stig Blokkum gjentar at instituttet ikke var involvert i de økonomiske transaksjonene i denne overdragelsen. At deres tidligere advokat uttrykker seg som han gjør i dokumentene, forklarer de med at han ikke holdt tungen rett i munnen i forhold til begrepsbruk.

- Vi ble anmodet av daværende bydelsoverlege om å overdra ett av instituttets 25 prosents driftstilskudd til Gaupseth på grunn av spesielle omstendigheter internt i bydelen. Vidar Davidsen påtok seg oppgaven knyttet til verdifastsettelse av goodwill sammen med en uavhengig revisor. At vi skal ha tilbudt andre å kjøpe tilskudd og sagt opp vikarer fordi de ikke godtok vilkårene, er grunnløse påstander. Vi har aldri tilbudt noen å kjøpe tilskudd fra instituttet, og vi har heller ikke sagt opp vikarer på et slikt grunnlag, sier Thon.

Gode intensjoner. En intensjonsavtale mellom Fysiomed og en av instituttets fysioterapeuter er interessant. Et 25 prosents tilskudd med «tilhørende» aksjer blir igjen satt til 500.000 kroner. Men punkt fire i intensjonsavtalen er ekstra interessant. Punktet viser til at tilskudd må utlyses offentlig, en regel som skal sikre at den faglig beste blir valgt, men i punkt fire blir partene enige om å vente så lenge med å lyse ut tilskuddet at fysioterapeuten ved Fysiomed har vært ved instituttet lenge nok til å bli «selvskreven innstilt som nr. 1, 2 eller 3 til stillingen».

- Jeg kjenner ikke til denne avtalen, men dersom dette er et forsøk på å påvirke hvem som får avtale med Oslo kommune, ser vi alvorlig på det, sier Peter Martin, medisinsk fagsjef i Oslo kommune.

- Det er klart vi har gjort det vi kan for å holde Fysiomeds egne tilskudd innen instituttet. De har vært veldig viktig for å sikre driften av instituttet. Vi har ikke forsøkt å omgå regelverket. I dag er det bydelen som foretar utvelgelse og innstilling til tilskuddene. Den gangs praksis varierte fra bydel til bydel, sier Thon.

I Oslo er det bydelene som skal føre kontroll med de fysikalske instituttene som får driftstilskudd. Ifølge flere kilder i kommunen har det flere ganger vært problemer knyttet til «at det alltid er noen som kjenner noen der ute», selv om kommunen ikke har avdekket korrupsjon.

Tore Rein og Jon-Arve Gaupseth har senere gått inn i et konkurrerende institutt på Frogner. I samråd med bydelen har de fått beholde tilskuddene de sier de har betalt for.

- De tok med seg halve butikken, sier Vidar Davidsen.

Fysiomed fremmet i mai et erstatningskrav mot de to på tilsammen 1,2 millioner kroner med påstand om kontraktsbrudd.

Budrunder og nevøer. Advokat Terje Døvik lener seg tilbake i stolen. Han regnes som en av landets mest erfarne innen det kompliserte regelverket som skal regulere tilskuddsordningen:

- En del av de gamle gutta som har tilskudd, opptrer litt som gutteklubben grei. Hvis regelverket kolliderer med egeninteressene, vinner gjerne disse. Det er ikke alle privatpraktiserende fysioterapeuter som har like god kunnskap eller respekt for lover og regler, sier han.

I 11 år jobbet Terje Døvik som jurist i Norsk fysioterapeutforbund (NFF), som organiserer flertallet av privatpraktiserende fysioterapeuter i Norge, men sluttet for to og et halvt år siden.

- I tiden etter at ordningen ble innført i 1984 var det ofte vanskelig for kommunene å få fysioterapeuter. Særlig gjaldt dette utover i landet. I dag er situasjonen annerledes og nå er tilskuddene svært attraktive. Driftstilskuddene er blitt inngangsbilletten til å starte privat praksis og jeg har hørt at enkelte fysioterapeuter har forsøkt å organisere budrunder på kommunale tilskudd, sier Døvik.

Det er kommunene som skal sikre at tilskuddene deres blir gitt til den faglig beste fysioterapeuten. De skal påse at tilskudd ikke blir solgt, siden de gir adgang til store offentlige midler.

- I mange kommuner har fagansvarlig lav kompetanse på de lover og regler som de skal påse blir fulgt, og man kan da spørre om de gjør jobben sin. Dette innebærer også en fare for at de som betaler mest får en tildeling, sier Døvik.

- Er det bare mangel på kompetanse?

- Nei, andre ganger kan det være en mer direkte utnyttelse av systemet. Av og til kan det hjelpe å kjenne sentrale personer i kommunen, for eksempel.

- Hvordan da?

- Jeg har hørt om et eksempel der en nyutdannet nevø ble valgt blant mange søkere. Da ble «lokal tilhørighet» tillagt stor vekt, for å si det slik.

Raseri og fysioterapi. Flere kommuner bekrefter overfor Dagens Næringsliv at de overlater det meste av styringen av den offentlige tilskuddsordningen til de private instituttene. I Kristiansand er det for eksempel instituttene som lager annonsetekstene, går gjennom søknadene, gjennomfører jobbintervjuene og lager innstillingen.

- Men instituttene sender sin innstilling til kommunen, og den må godkjennes av oss, sier leder for fysioterapitjenesten i Kristiansand kommune, Jostein Kornbrekke.

- Pleier sjeffysioterapeuten å være inne i prosessen for å vurdere det faglige?

- Veldig sjelden. Vi stoler på at dette går riktig for seg.

Andre fagsjefer er ikke like tillitsfulle.

- Denne ordningen er dømt til å utnyttes, sier en av dem, ansvarlig for fysioterapitjenesten i en av Norges største kommuner.

- Driftstilskudd selges, og det skjer til fryktelig høye priser.

Også sjeffysioterapeuten i Drammen, Kari Jokstad, bekrefter at adgangen til offentlig støtte kjøpes og selges innen fysioterapien:

- Hvis en stilling ved et institutt er tilknyttet støtteordningen, påvirker det prisen. Siden inntjeningspotensialet blir et helt annet, betaler folk mer enn det instituttet egentlig er verdt. Dette er ikke bra, og jeg mener det er grunn til å se på hele ordningen, sier Jokstad, som selv har håndtert avtaleverket i Drammen i over ti år.

I Oslo strammet de kraftig inn på regelverket i 2005 for å begrense instituttenes makt. Bakgrunnen var blant annet at kommunen var blitt kjent med at overdragelsene av tilskudd ikke foregikk som de skulle.

En annen fagleder, også hun ansvarlig for fysioterapitjenesten i en av Norges største kommuner, sier hun forbereder seg mentalt på en lang juridisk runde hver eneste gang et driftstilskudd blir ledig og skal utlyses:

- Jeg vet at det ofte har foregått mye under bordet på forhånd mellom den som avgår og den som ønsker å tiltre. Jeg vil egentlig rydde opp i dette systemet, men det vil omtrendt koste meg jobben min. Det kommer til å bli krig. Det er et veldig høyt aggresjonsnivå blant dem som sitter på tilskuddene, og de beskytter dem med nebb og klør. Det finnes egentlig ingen kontroll her.

I Elna Karlssons sak fikk Tønsberg kommune kraftig kritikk av nevnden. Der handlet det ikke bare om manglende kontroll. Ved et uformelt møte mellom kommunens fagleder Kari Aam og de tre gjenværende fysioterapeutene ved Sem Fysioterapi, skal kommunens representant ha uttalt at det kunne være klokt av Hans-Gunnar Hansen å ta saken til domstolen. Det går frem av en redegjørelse fra kommunen.

- Jeg anbefalte aldri Hansen å saksøke Elna Karlsson. Jeg ble bare tolket slik, sier Aam.

Nevnden var ikke nådig. Den «reagerte sterkt» på at kommunen hadde opptrådt «direkte lovstridig» og at Kari Aam hadde blandet seg inn i striden på den ene partens side. Kari Aam sier kommunen aldri fikk forklart seg for nemnden, og at den har klaget på dette.

Gull og støvleskaft. - Jeg solgte ikke et tilskudd. Jeg ville selge en del av en praksis, sier Hans-Gunnar Hansen.

Han sier at Elna Karlsson fra starten ble informert om at kommunens avtaleverk ikke skulle gjelde og at prisen var én million kroner.

- Elna Karlsson har tatt tilskuddet vi hadde hatt i 25 år uten å gjøre opp for seg, sier Hansen.

Prisen på én million ble satt av hans innleide regnskapsfører. Hansen sier regnskapsføreren forholdt seg til den prismekanismen som har blitt benyttet i mange år, og at forhøyet takst og goodwill «er meget vanlig»:

- Dere vet jo det. Slik er det blitt gjort i alle år. I Oslo vet jeg at det tilsvarende er blitt omsatt for to millioner kroner, men det er jo over alle støvleskaft. Avtaler med denne typen tilskudd som gir rettighet til trygden, er gullkantet. De er veldig, veldig viktige for å få pasienter og rett til trygd. Jeg må jo si at jeg har forbannet denne millionen i ettertid. Den har skapt et helvete for meg. Nå vil jeg bare bli ferdig med dette, sier han.

Brødre og sirkus. Det er gått 25 år siden tilskuddsordningen ble innført, og mange av dem som den gangen var på rett plass til rett tid nærmer seg pensjonsalderen. Gjennom salg av tilskudd, lukrative leiekontrakter og tette bånd til kommunene, er mange villige til å gå langt for å sikre alderdommen.

Etter at Elna Karlsson vant frem i den uavhengige nevnden, skrev Hans-Gunnar Hansen og hans to kolleger ved Sem Fysioterapi et opprørt brev til den ansvarlige i Tønsberg kommune. I det fire sider lange brevet står det at det tross alt var bedre at Elna var sykemeldt enn at alle de tre andre ble det: «Kommunen må da forstå at Elna driver et uærlig og Ôskittent´ spill!!!!!», het det i en understreket setning. De skrev også at samholdet mellom de tre gamle vennene var styrket og at de følte seg enda mer som «brødre».

Daglig leder i Fysiomed på Frogner, Reidar Thon, frykter også for fremtiden. Han vil beskytte livsverket sitt:

- Jeg har brukt 26 år av livet mitt på dette instituttet. Det burde være naturlig at man som medeier er med på å ivareta instituttets beste.

En av de yngre fysioterapeutene som har jobbet for ham, ser det på en annen måte:

- Jeg orker ikke mer av dette sirkuset. Hele systemet er uredelig. Jeg har bestemt meg for å flytte utenlands.